Balduin II av Flandern

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Balduin II av Flandern (født ca. 865, død 10. september 918), også kalt for Calvus (den skallete) var den andre greven av Flandern. Ved arverett var han abbed av klosteret St. Bertin fra 892 og til sin død. Han var sønn av Balduin I av Flandern og Judith, en datter av Karl den skallete.

Balduins første år var preget av en rekke voldsomme herjingstokter fra hedenske røvere fra Norden, vikinger. Svært lite nord for Somme var uberørt av disse nordboerne. Balduin gjenopprettet, bygget nye festninger og bedret bymurer, og tok over forlatte eiendommer slik at mot slutten av hans tid behersket han langt større territorium og voktet det langt mer håndfast enn hva tilfellet var for hans far. Han tok også fordel av konfliktene mellom kong Karl den enfoldige og hertug Odo av Paris ved å overta Ternois og Boulogne.

I 884 giftet Balduin seg med Ælfthryth (også skrevet som Ælfthryth, Elftrude, Elfrida), en datter av kong Alfred I av England. Motivet for dette ekteskapet var å gå inn i en allianse med den angelsaksiske konge som en felles innsats mot vikingene, og det ble også en allianse som ble støttespiller for flamsk politikk i de kommende århundrene.

I år 900 forsøkte han å fjerne makten fra erkebiskop Fulko den ærverdige i Reims ved å få ham myrdet, men ble da bannlyst av pave Benedictus IV.

Balduin døde ved Blandinberg og ble etterfulgt av sin eldste sønn Arnulf I. Hans yngre sønn, Adalulf, etterfulgte ham som greve av Boulogne.

Familie[rediger | rediger kilde]

Hans barn med Ælfthryth, som alle fikk angelsaksiske navn, var følgende:

Hans femte barn ble født utenfor ekteskap:

  • Albert (død 977)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Annales Blandinienses
  • Folcwine: Gesta Abbatum S. Bertini Sithiensium.