Æthelwulf av Wessex

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Ethelwulf av Wessex)
Gå til: navigasjon, søk
Ethelwulf
Konge av Wessex
Æthelwulf av Wessex
Navn: Æthelwulf
Regjeringstid: 839856
Født: Ca. 800, -
Død: 13. januar 858, -
Foreldre: Egbert og Redburga
Ektefelle: Osburh og Judith Martel
Barn: Ethelbald, Ethelbert, Ethelred og Alfred

Æthelwulf (angelsaksisk: Æþelwulf, «Edel ulv»)[1] (ca. 800 - 13. januar 858) var konge av det angelsaksiske kongeriket Wessex i dagens England fra 839 og fram til sin død i 858. Han er den eneste kjente avkommet til kong Egbert av Wessex. [2] Han erobret kongedømmet Kent på vegne av sin far i 825, og ble tid senere utropt som konge av Kent, [3] men underlagt Egbert som klientkonge. Han etterfulgte sin far som konge av Wessex da Egbert døde i 839. På denne tiden strakte hans kongedømmet seg fra området Kent i øst og til Devon i vest. På samme tid ble Æthelwulfs eldste sønn Æthelstan gjort til konge av Kent i den rollen selv hadde under sin far.

Vurdering[rediger | rediger kilde]

Tegning av Æthelwulf fra 1700-tallet.

Som barn ble Æthelwulf gitt undervisning av blant annet Svithun av Winchester. Han etterfulgte sin far Egbert som konge i 839, og måtte raskt lede sine styrker i forsvaret mot danene.

Historikerne har gitt ulike og motstridende vurderinger av Æthelwulf. I henhold til Richard Humble hadde han en bekymringsfull stil som konge. Han kom til tronen av Wessex ved arv. Han viste seg som særdeles religiøs, hemmet av liten politisk forståelse, og med altfor mange dyktige og ambisiøse sønner.[4] I henhold til historikeren Frank Stenton synes Æthelwulf «å ha vært en religiøs og lite ambisiøs mann, og hvor engasjementet i krig og politikk var en liten ønskelig konsekvens av rang.»[5] Imidlertid mener Janet Nelson at hans tid som konge har blitt lite verdsatt i moderne forskning, og han faktisk la grunnlaget for Alfreds suksess, fant nye så vel som tradisjonelle svar, og sto bedre imot angrep fra nordmenn og daner enn mange andre samtidige angelsaksiske herskere.[2] I Simon Keynes’ syn «det var ham, mer enn noen andre, som sikret den politiske framtiden til sitt folk på 800-tallet, og som åpnet opp nye kommunikasjonskanaler som førte gjennom de frankiske riker og over Alpene til Roma.»[6]

Som krigskonge[rediger | rediger kilde]

Æthelwulfs ring, omtrentlig tomme stor, rikt dekorert med religiøse symboler og har isnkripsjonen Æthelwulf Rex.[7]
Æthelwulfs første gravstein, i kirkehallen ved Steyning; innskjæringen av to kors indikerer en kongegrav.

Den mest kjente og vanligste brukte primærkilde er Den angelsaksiske krønike som referer til Æthelwulfs tilstedeværelse ved en del betydningsfulle slag. I 840 kjempet han ved Carhampton mot 35 skip med daner. De danske angrepene hadde økt betydelig på denne tiden. Hans mest kjente seier kom i 851 ved «Acleah», hvilket kan være Ockley i Surrey eller Oakley i Berkshire. Her kjempet Æthelwulf og hans sønn Æthelbald mot hedningene, og i følge Krøniken var det «det største drapet på hedninger noen sinne». En gang rundt 853 beseiret Æthelwulf og hans svigersønn Burgred, konge av Mercia, den walisiske kongen Cyngen ap Cadell og gjorde waliserne til sine undersåtter. Krøniken beskrev flere slag i årene etter, de meste mot pirater og danene. Dette var en tid i europeisk historie da nasjonene ble angrepet av mange ulike grupper; det var sarasenere i sør, madjarere i øst, maurere i vest, og vikinger i nord.[8] Før Æthelwulfs død hadde nordboere overvintret på øya Sheppey og herjet som de ville i East Anglia. I løpet av de neste tjue årene ble kampene til hans sønner " ustanselig, heroisk, og stort sett forgjeves."[9]

Pilegrimsreise, ekteskap og død[rediger | rediger kilde]

Religion var alltid en meget viktig del av Æthelwulfs liv. Så tidlig som de første årene av hans styre planla han en pilegrimsreise til Roma. Grunnet de pågående og økende antall angrep følte han behovet for å søke den kristne guden om hjelp mot en fiende "så rask og så tallrik, og så bespottelig." [4]

I 853 sendte Æthelwulf sin sønn Alfred, da et barn på rundt fire år, til Roma. I 855, omtrent et år etter at hans hustru Osburh gikk bort, fulgte Æthelwulf etter sin sønn til Roma hvor rundhåndet foredelte sin rikdom. Han ga gull til presteskapet i Peterskirken og tilbød dem kirkebeger av det reneste gull og angelsaksiske sølvforgylte kandelaber.[10] Under hjemreisen giftet han seg strategisk med Judith, en frankisk prinsesse og oldebarn av Karl den store. Hun var rundt tolv år gammel og datter av Karl den skallede, konge av vestfrankerne.

Etter at han kom tilbake til England i 856 sto han ansikt til ansikt med en akutt krise. Hans eldste overlevende sønn Æthelbald (Athelstan hadde siden dødd) hadde satt i gang en konspirasjon sammen med ealdorman av Somerset og biskopen av Sherborne for å motsette seg at Æthelwulf fortsatte sin tid som konge. Mens Æthelwulf greide å skaffe seg nok støtte for å bekjempe en borgerkrig eller for å forvise Æthelbald og hans tilhengere, valgte han å avstå vestlige Wessex til sin sønn mens han selv beholdt sentrale og østlige Wessex. Fraværet av mynter med Æthelbalds navn antyder vestsaksiske mynter var i Æthelwulfs navn fram til hans død. Han styrte fram til sin død den 13. januar 858.

Sitat At kongen skulle ha samtykket i behandle sin opprørske sønn, å henstille kompromisset til de saksiske adelsfolkene, å dempe kamplysten til sine egne støttespillere, og overgi styret av den viktigste halvdelen av sine besittelser – alt dette vitner om det fakta at Æthelwulfs kristne ånd ikke hadde brukt opp seg selv i å gi ødsle gaver til kirken, men gagnet til å forlike ham til å ofre prestisje og makt til fordel for nasjonal fred.[11] Sitat

Restaureringen av Æthelwulf inkluderte en særskilt konsesjon på vegne av de saksiske dronningene. Vestsakserne hadde ikke tidligere tillatt dronningen å sitte ved siden av kongen. Faktisk ble de ikke en gang referert til som en dronning, men kun som "hustru av kongen". Den restriksjonen ble fjernet for dronning Judith, antagelig for at hun var en europeisk prinsesse av høy rang og prestisje.

Æthelwulf ble først gravlagt ved Steyning og senere gravlagt på nytt i Old Minster i Winchester. Hans bein hviler nå i en av flere likkister i Winchesterkatedralen.

Familie og etterkommere[rediger | rediger kilde]

Æthelwulf og hans første hustru, Osburh (eller Osburga), datter av Oslac, hadde fem sønner, Æthelstan, Æthelbald, Æthelbert, Æthelred, og Alfred. Alle sønnene, unntatt Æthelstan, overtok tronen etter ham. Æthelwulfs eneste datter, Æthelswith, ble bortgiftet som barn til kong Burgred av Mercia.

Navn Fødsel Død Anmerkninger
Æthelstan[12] ca. 852[13] Eldste sønn. Ble aldri konge.
Æthelswith 888 Eneste datter. Gift med Burgred av Mercia.
Æthelbald 20. desember 860 Sønn. Gift 858 med Judith av Flandern, sin fars enke. Styre 858–860.
Æthelbert 865 Sønn. Styrte 860–865.
Æthelred ca. 848[14] 23. april 871 Sønn. Gift. To kjente barn. Styrte 865–871.
Alfred ca. 849 26. oktober 899 Sønn. Gift 868, Ealhswith. Seks kjente barn. Styrte 871–899.

Æthelwulf ble gift for andre gang med Judith av Flandern som da var rundt tolv år gammel,[2] men fikk ingen barn med henne.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ også stavet Aethelwulf eller Ethelwulf
  2. ^ a b c Nelson, Janet L. (2004): «Æthelwulf» i: Oxford Online Dictionary of National Biography
  3. ^ «S 282». Anglo-saxons.net.
  4. ^ a b Humble, Richard (1980): The Saxon Kings. London: Weidenfeld and Nicolson, s. 41
  5. ^ Stenton, Frank (1971): Anglo-Saxon England (3. utg.). Oxford: Oxford University Press, s. 245.
  6. ^ Simon Keynes’ innledning til Blair, Peter Hunter (2003): An Introduction to Anglo-Saxon England, Cambridge University Press, 3. utg., s. xxxiii
  7. ^ Avbildet i Cassell's History of England, Century Edition, utgitt ca. 1902. Ringen ble funnet ved Laverstock, Wiltshire, i 1780.
  8. ^ Ashley, Maurice (1961): Great Britain to 1688: A Modern History. Ann Arbor: University of Michigan Press, s. 34.
  9. ^ Hindley, Geoffrey (2006): The Anglo-Saxons. London: Robinson, s. 186
  10. ^ Hodgkin, RH. (1935): A History of the Anglo-Saxons. London: Oxford UP, s. 512.
  11. ^ Hodgkin, RH. (1935): A History of the Anglo-Saxons. London: Oxford UP, s. 515.
  12. ^ Stenton, s. 236 n.
  13. ^ Williams, 'Athelstan'
  14. ^ Miller, Æthelred

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Ashley, Maurice (1961): Great Britain to 1688: A Modern History. Ann Arbor: The University of Michigan Press.
  • Hindley, Geoffrey (2006): The Anglo-Saxons. London: Robinson.
  • Hodgkin, R.H. (1935): A History of the Anglo-Saxons. London: Oxford University Press.
  • Humble, Richard (1980): The Saxon Kings. London: Weidenfeld and Nicolson.
  • Nelson, Janet L. (2004): «Æthelwulf (d. 858), king of the West Saxons» i: Oxford Dictionary of National Biography. Oxford University Press. doi:10.1093/ref:odnb/8921. (abonnement nødvendig)
  • Miller, Sean (2004): «Æthelred I (d. 871), king of the West Saxons» i: Oxford Dictionary of National Biography. Oxford University Press. doi:10.1093/ref:odnb/8913. (abonnement nødvendig)
  • Stenton, Frank (1971): Anglo-Saxon England (3. utg.). Oxford: Oxford University Press.
  • Williams, Ann (1991): «Athelstan king of Kent d. c. 852» i: Williams, Ann et al.: A Biographical Dictionary of Dark Age Britain. Seaby. s. 49.



Forgjenger:
 Egbert 
Konge av Wessex
(839856)
Etterfølger:
 Ethelbald 
Bretwalda
(839856)