Alfonso V av Portugal

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Alfonso V av Portugal
Konge av Portugal
Alfonso V av Portugal
Navn Afonso Africano
Regjeringstid 13. september 143811. november 1477
Født 15. januar 1432
Sintra
Død 29. august 1481 (49 år)
Sintra
Foreldre Edvard I av Portugal
og Eleonora av Aragón
Ektefelle Isabella av Coimbra,
Juana la Beltraneja
Barn bl.a.:

Alfonso V av Portugal, portugisisk Dom Afonso (15. januar 143229. august 1481), kalt for «afrikaneren» (portugisisk o Africano) grunnet sine afrikanske erobringer, var den tolvte konge av Portugal og fra Aviz-dynastiet. I 1438 etterfulgte han sin far, kong Edvard I av Portugal, men tiltrådte og tok styringen først i 1448. I hans tid begynte portugiserne de store oppdagelsesreiser, derav hans tilnavn. I 1446 utarbeidet han Alfonsinske lovsamlingen.

Unge år[rediger | rediger kilde]

Mynt preget av Alfonso V.

Han var født på palasset i Sintra som den eldste sønnen til kong Edvard I og dennes hustru, infanta Eleonora av Aragón. Alfonso V var kun fem år gammel da han etterfulgte sin far i 1438.[1] Mens han var mindreårig ble Alfonso V plassert under regentskapet til sin mor i overensstemmelse med sin fars testamente.[2] Som både en kvinne og en utlending var dronningen ikke et populært valg for en regent. Opposisjonen vokste og dronningens eneste allierte var Afonso, greve av Barcelos, den illegitime halvbroren til kong Edvard I. Det påfølgende året besluttet landets forsamling, cortes, å erstatte dronningen med Infante Pedro, hertug av Coimbra,[2] den unge kongens eldste onkel.[1] Hans viktigste politikk var å unngå at adelen vokste seg for sterk, og således utvikle «kongedømmer» innenfor kongedømmet, og konsentrere makten hos kongen. Portugal blomstret under hans styre, men det var ikke fredfylt da hans lover forstyrret adelens ambisjoner. Greven av Barcelos var en personlig fiende av hertugen av Coimbra til tross for at de var halvbrødre. Greven av Barcelos ble etter hvert en favoritt hos den unge kongen. Det førte til en vedvarende maktkamp. I 1442 gjorde den unge kongen Afonso til den første hertug av Braganza. Med denne tittelen og dets landområder ble han snart den mektigste i Portugal og en av de rikeste i Europa. For å sikre sin posisjon som regent lot Peter i 1445 den unge kongen gifte seg med hans datter, Isabella av Coimbra.[1]

Den 9. juni 1448, da kongen ble myndig, måtte Pedro overgi sin makt til Afonso V. Årene med konspirasjoner ved hertugen av Braganza ble avsluttet. Den 15. september det samme året lot Afonso V alle lovene og vedtakene som var kommet under regentskapet bli nullstilt. Den politiske situasjonen ble ustabil og det påfølgende året, ledet av hva som kongen etterpå oppdaget var falske representasjoner, besluttet Afonso V å erklære Pedro for en opprører og beseiret hans hær i slaget ved Alfarrobeira hvor hans onkel og svigerfar Pedro ble drept.[2] Etter dette slaget ble hertugen av Braganza de facto herskeren av landet.

Invasjon av Marokko[rediger | rediger kilde]

Våpenskjoldene til de portugisiske kongene fra Johan I til Alfonso V.

Afonso V vendte deretter sin oppmerksomhet mot nordlige Afrika. I hans bestefars styre hadde Ceuta blitt erobret fra den arabiske herskeren av Marokko, nå ønsket den nye kongen å øke erobringene. Kongens hær erobret Alcácer Ceguer (1458), Tanger (vunnet og tapt flere ganger i løpet av 1460 og 1464) og Arzila (1471). Disse prestasjonene skaffet kongen tilnavnet «afrikaneren».[2] Kongen støttet også utforskningen av Atlanterhavet ledet av prins Henrik Sjøfareren, men etter Henriks død i 1460 gjorde han ingenting for å videreføre hva som var satt i gang. Som administrator av Portugal var han en fraværende konge ettersom han viste ingen interesse for å utvikle lovene eller handelen.

I 1452 utsendte pave Nikolas V den pavelige bulle Dum Diversas som ga Afonso V retten til å redusere enhver «Sarasenere, hedninger og enhver annen ikketroende» til arvelig slaveri. Dette godkjente slaveri og ble bekreftet og utvidet med ny pavelig bulle Romanus Pontifex i 1455, også utstedt av pave Nikolas V. Disse pavelige buller tjente som rettferdiggjørelse av den påfølgende tid med slavehandel og europeiske kolonialisme.

Krisen i Castilla[rediger | rediger kilde]

Samtidig portrett av Afonso V av Portugal, som avbildet i Itinerarium av Georg von Ehingen (trykt 1600, Augsburg, men basert på et tidligere bilde fra ca. 1470)

Da de militære kampanjer i Afrika var over fant Afonso V de slagmarker på den iberiske halvøy. I nabokongedømmet Castilla hadde det kommet en stor skandale med politiske og dynastiske implikasjoner. Kong Henrik IV av Castilla hadde død uten en mannlig arving, og fra hans to ekteskap hadde det kun kommet en datter, prinsesse Juana la Beltraneja (eller Johanna av Castilla). Men hennes farskap ble betvilt da ryktene sa at kongen hadde vært impotent og at dronningen, Johanna av Portugal, hadde hatt en utenomekteskapelig affære med en adelsmann ved navn Beltrán de La Cueva. Fødselen av prinsesse Johanna i 1462 førte til at hennes foreldre ble separert. Prinsessen ble aldri betraktet som legitim og da kongen var døende var det ingen som tok henne seriøs som berettiget for tronen. Hennes halvtante, den framtidige dronning Isabella I av Castilla var den som skulle arve tronen.

I Portugal ønsket kong Afonso V å blande seg inn i etterfølgelsen i Castilla. I 1475 giftet han seg med sin niese Juana la Beltraneja som han hevdet var den legitime arvingen til tronen i Castilla. Ettersom hennes mor var hans egen søster hadde han ikke bare sine ambisjoner, men også familieæren å beskytte. Han utropte seg selv som konge av Castilla og León og forberedte seg å forsvare sine egne og sin hustrus rettigheter.

Depresjon og abdikasjon[rediger | rediger kilde]

Det påfølgende året møtte Afonso V og sønnen Johan kong Ferdinand II av Aragón, ektefelle av Isabella I av Castilla, i slaget ved Toro.[3] Slaget fikk ikke avgjørende militært resultat da begge sider krevde seieren.[4] Høyreflanken til kongedømmet Castilla ble beseiret av styrkene til prins Johan som besatte slagmarken, men soldatene til Afonso V ble beseiret av venstre og midtflankene til Castilla av hertugen av Alba og kardinal Mendoza.[5] Den politiske effekten ble imidlertid stor for de katolske monarkene ved at det sikret Isabella tronen til kongedømmet Castilla.[6] Afonso V dro til Frankrike for å søke støtte hos Ludvig XI av Frankrike, men ble holdt for narr av den franske kongen. Han kom deprimert tilbake til Portugal i 1477. I hjemlandet ble han ytterligere deprimert, såpass at han abdiserte til fordel for sin sønn Johan II av Portugal fra sitt første ekteskap. Han trakk seg tilbake til et kloster i Sintra hvor han døde i 1481.[2]

Ekteskap og barn[rediger | rediger kilde]

Afonso ble først gift med sin kusine Isabella av Coimbra i 1447. Hun døde i 1455 og han giftet seg på nytt (men ikke godkjent av pavedømmet) i 1475, denne gangen med Juana la Beltraneja (eller Johanna av Castilla), datter av Henrik IV av Castilla og Johanna av Portugal. Dette ekteskapet var et forsøk på å arve tronen i Castilla da Juana var eneste datter av Henrik IV. Forsøket var ikke vellykket etter at han tapte en kortvarig krig med Isabella I av Castilla og Ferdinand II av Aragón.

Navn Fødsel Død Merknader
Med Isabella av Coimbra (1432 – 2. desember 1455; gift den 6. mai 1447)
Infante João (Johan) 29. januar 1451 1451 Prins av Portugal (1451).
Infanta Joana (Joan) 6. februar 1452 12. mai 1490 Prinsesse av Portugal (1452–1455). Kjent som sankt Johanna av Portugal eller sankt Johanna prinsessen. Saliggjort i 1693 av pave Innocens XII
Infante João (Johan) 3. mars 1455 25. oktober 1495 Som etterfulgte ham som Johan, 13. konge av Portugal.
Med Juana la Beltraneja (1462–1530; gift den 30. mai 1475)
Med Maria Soares da Cunha (før 1446–?) datter av Fernão de Sá Alcoforado, kammertjener hos kong Edvard og kong Afonso V, og Filipa da Cunha
Álvaro Soares da Cunha ca. 1466 1557 Utenomekteskapelig. Guarda-Mor de Peste (Vaktsjef av Pestilence) innenfor byen Porto, herre av Huset Quintas, São Vicente de Pinheiro, Penafiel, Porto, Portugal, og kavalér av det kongelige hus. Først gift med Maria Machadoog deretter til Inês da Mota, med avkom.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Livermore, H.V. (2003): «Afonso V» i: Gerli, E. Michael & Armistead, Samuel G., red.: Medieval Iberia, Taylor & Francis, ISBN 9780415939188
  2. ^ a b c d e Chisholm, Hugh, red. (1911): «Alphonso» i: Encyclopædia Britannica (11. utg.). Cambridge University Press.
  3. ^ Den britiske historikeren Townsend Miller: «Men, om utgangen av [slaget ved] Toro militært er diskutabelt, er det ingen tvil overhode til dets enorme psykologiske og politiske effekter», jf. «The battle of Toro, 1476» i: History Today, 14, 1964, s. 270
  4. ^ Den britiske historikeren Edward McMurdo: «...slaget ved Toro hvor begge motstandere utropte seg selv til erobrere, (...) det var ikke mer enn suksess av krigen tilstrekkelig tvilsom for begge sider, (...) om det ikke var den grunn at D. Alfonso V allerede praktisk talt tape den etterfølgende frafallet av hans tilhengere...» i: The history of Portugal from the reign of D. Diniz to the reign of D. Alfonso V, bind 2, London: Sampson Low, Marston, Searle & Rivington, 1889, s. 515. ISBN 978-1150496042
  5. ^ Den irske historikeren John B. Bury: «Etter ni måneder, okkupert med angrep mot grensene og nytteløse forhandlinger, møttes hærene til Castilla og Portugal ved Toro... og utkjempet et ikke avgjørende slag, for mens Afonso ble beseiret og flyktet, nedkjempet hans sønn Johan styrkene som møtte ham.» i: The Cambridge Medieval History, Macmillan, 1959, bind 8, s. 523.
  6. ^ Rubio, Julián María (1927): Felipe II y Portugal, Voluntad, Madrid, Volume I de Manuales Hispania, s. 34.

Litteratur[rediger | rediger kilde]


Forgjenger
Edvard av Portugal
Coat of arms of Portugal.svg
Monarker i Portugal
1438–1481
Etterfølger
Johan II av Portugal