Johanna av Castilla

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Johanna
Dronning av Castilla og León
Dronning av Aragón
Johanna av Castilla
Navn: Juana I
Regjeringstid: 15041555
Født: 6. november 1479, Toledo
Død: 12. april 1555, Tordesillas
Foreldre: Isabella I av Castilla
Ferdinand II av Aragón
Ektefelle: Filip I av Castilla
Barn: Eleonore av Habsburg
keiser Karl V
Isabella av Burgund
keiser Ferdinand I
Maria av Østerrike
Katarina av Habsburg

Johanna (født 6. november 1479, død 12. april 1555) var dronning av Castilla og Aragón i våre dagers Spania. Hun var sinnssyk det meste av livet, og kalles derfor også Johanna den vanvittige (spansk Juana la Loca). Johanna var den siste hersker av huset Trastámara, og med hennes ekteskap med Filip (den smukke) av Burgund begynte habsburgernes regjeringstid i Spania.

Barndom[rediger | rediger kilde]

Johanna ble født i Toledo, hovedstaden i kongeriket Castilla. Hun var datter av Isabella I av Castilla og Ferdinand II av Aragón (begge av huset Trastámara). Hun var et intelligent barn, og lærte seg alle de iberiske språk, såvel som fransk og latin. Samtidig var hun en skjør og reservert ung kvinne, i en slik grad at det vakte oppmerksomhet.

Ekteskap[rediger | rediger kilde]

Ekteskapskontrakten mellom Johanna og Filip (fra 1496).

Seksten år gammel ble hun forlovet med Filip av Burgund, og i 1496 giftet de seg. Med Filip fikk hun seks barn; to ble keisere og fire ble dronninger. Johanna skal ha elsket sin ektemann svært meget, og hans sidesprang og forsøk på å frarøve henne arveretten gikk sterkt inn på henne.

Da hennes to eldre søsken, Johan (fyrste av Asturias) og Isabella (dronning av Portugal) døde, og deretter også Isabellas sønn Miguel, ble Johanna arving til de spanske kongerikene. Hennes to yngre søsken var Maria (dronning av Portugal) og Katarina (dronning av England). Den kastiljanske Cortes anerkjente i 1502 Johanna som arving til Castillas trone, og hun fikk tittelen fyrstinne av Asturias. Samme år sverget den aragonske Cortes troskap til henne.

Dronning av Castilla[rediger | rediger kilde]

Portrett av Filip og Johanna, malt i Flandern omkring 1500

Da hennes mor, Isabella I, døde i november 1504, ble Johanna regjerende dronning av Castilla. Filip ble konge iure uxoris (dvs. i kraft av sitt ekteskap). Johannas far, Ferdinand II, opphørte samtidig å være konge av Castilla, men Isabellas testamente gav ham rett til å styre når Johanna måtte være fraværende eller uten vilje til selv å herske, frem til (den fremtidige) Karl Is 20. fødselsdag. Ferdinand ignorerte dette og titulerte seg selv konge av Castilla, med sin datter Johanna som dronning. I 1505 fikk han Cortes med på å gjøre ham til formynder for den stadig mer sinnssyke Johanna, men han møtte motstand fra Filip. De preget begge mynter med seg selv som konge av Castilla og Johanna som dronning.

Striden om kronen[rediger | rediger kilde]

Ferdinand forsøkte å vinne fransk støtte ved å gifte seg med Germaine de Foix, Ludvig XIIs niese, men dette gjorde bare Filip mer populær. I januar 1506 forlot han Flandern sammen med sin kone, og drog mot Castilla. De forliste utenfor kysten av England og oppholdt seg der som Henrik VIII og Katarina av Aragóns gjester. De reiste ikke videre før 21. april, og kom hjem til gryende borgerkrig. Filip kan ha planlagt å gå i land i Andalucia for å samle støtte mot Ferdinand blant adelen der, men valgte istedet La Coruña på nordvestkysten av den iberiske halvøy. Her gikk den kastiljanske adelen over på Filips side, og da denne endelig møtte sin svigerfar 20. juni 1506, sa Ferdinand fra seg kravet på Castilla. De ble enige om å utelate Johanna fra statsstyret, på grunn av hennes sviktende mentale helse. Imidlertid gikk Ferdinand straks tilbake på avtalen, og selv om han trakk seg ut av Castilla, holdt han fast på retten til å gripe inn på sin datters vegne.

Filips død[rediger | rediger kilde]

9. juli 1506 ble Filip og Johanna kronet til konge og dronninger av Castilla og León. 25. september samme år døde Filip plutselig av tyfus mens han oppholdt seg i Burgos (det gikk rykter om at han skulle ha blitt forgiftet på Ferdinands ordre). Johanna var da svanger med deres sjette barn. Hun forsøkte å styre landet selv, men uroen vokste; et regentkonsil under Ximénes de Cisneros, erkebiskopen av Toledo, klarte ikke å bringe landet under kontroll. Hungersnød og pest tok livet av store deler av befolkningen, kanskje så mye som halvparten. Kong Ferdinand vendte tilbake til Castilla i juli 1507; hans inntog sammenfalt med at pesten og hungersnøden avtok i styrke, slik at mange fikk inntrykk av at hans gjenkomst hadde bragt landet hell.

Ferdinand IIs forstanderskap[rediger | rediger kilde]

Ferdinand møtte Johanna i Hornillos 30. juli 1507. Han presset henne til å gi fra seg makten over Castilla, hvilket hun motstrebende gikk med på, men hun nektet å underskrive avståelsen. Heretter fungerte hun som dronning bare i navnet, som ble riksforstander av Castilla i 1510. Johanna ble sendt til Santa Clara-klostret i Tordesillas, hvor hun ifølge enkelte kilder bragte med seg sin avdøde husbonds legeme.

Dronning av Castilla og Aragón[rediger | rediger kilde]

Johanna med to av sine barn (til høyre den senere Karl I)

Heller ikke gjennom sin annen hustru fikk Ferdinand en mannlig arving, og dermed falt hans riker til Johanna ved hans død. Han mislikte dattersønnen Karl (I), som var født og oppvokst i Flandern, og ville først gjøre Karls lillebror Ferdinand (I) til arving. Imidlertid lot han seg overtale til å gjøre om beslutningen, og da han døde i 1516 ble kongedømmene Castilla, León og Aragón, samt deres oversjøiske besittelser, overlatt Johanna og Karl. Mens Karl ennå var i Flandern, ble Aragón styrt av Ferdinand IIs uekte sønn Alonso de Aragón, mens Castilla og León fremdeles ble administrert av erkebiskopen av Toledo. En gruppe adelsmenn under ledelse av hertugen av Infantado forsøkte å gjøre prins Ferdinand (Johannas nevø) til konge, men mislyktes.

I 1517 ankom Karl I Asturias ved Biscayabukten. 4. november møtte han og hans søster Eleonore Johanna i Tordesillas. Hun lot Karl regjere sammen med henne som medkonge, men fortsatte selv sitt tilbaketrukne liv. Den kastiljanske Cortes viste sin misbilligelse overfor Karl ved å titulere ham Deres høyhet, heller enn Deres majestet, som de forbeholdt Johanna. Imidlertid anså ingen henne for å være istand til å styre.

Comunerosopprøret[rediger | rediger kilde]

I 1520 brøt Comunerosopprøret ut. Opprørerne motsatte seg det de oppfattet som en fremmed hersker. For å gi opprøret legitimitet vendte de seg til Johanna, som formelt fremdeles var den egentlige herskerinne. Hun var ikke uten velvilje, men av frykt for at en støtteerklæring til opprørerne ville skade både landet og hennes sønn, avstod hun fra å gi noen slik støtte. Året etter seiret Karl I i slaget ved Villalar, og med det var opprøret over.

Senere liv[rediger | rediger kilde]

Santa Clara-klostret i Tordesillas

Karl lot sin mor være innesperret i Santa Clara-klostret resten av hennes liv. Oppholdet tæret hardt på hennes mentale og fysiske helse. Hun fryktet at noen av nonnene ville ta livet av henne (en beskyldning som hverken har latt seg bevise eller motbevise), og hadde blant annet problemer med å spise, sove, bade og kle på seg.

Mot slutten av livet var hennes helse svært skral, og hun hadde vondt for å bevege seg. Langfredag, 12. april, 1555 døde hun, 75 år gammel. Hun er gravlagt i det kongelige kapell i Granada, sammen med sine foreldre, sin ektemann og sin nevø Miguel de la Paz. I Tordesillas kan man idag besøke klostret hvor hun ble holdt innesperret i femti år av sitt liv, og der finnes også en statue av henne.