Nasjonalkonservatisme: Forskjell mellom sideversjoner
Slettet innhold Innhold lagt til
m +Selvstendighetspartiet |
Ingen redigeringsforklaring |
||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
{{konservatisme}} |
{{konservatisme}} |
||
'''Nasjonalkonservatisme''' er en retning innenfor [[konservatisme]]n i Europa som, i større utstrekning enn [[liberalkonservatisme]]n, betoner [[nasjonalstat]]ens rolle, vektlegger nasjonale interesser, og er mer opptatt av tradisjonelle sosiale og [[etikk|etiske]] syn. Nasjonalkonservative i Europa er som regel skeptiske til økt [[europeisk integrasjon]], og ønsker enten en tilbaketrekning eller begrensning av EU-samarbeidet, og en restriktiv innvandringspolitikk.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Heywood, Andrew|år=2017|tittel=Political Ideologies: An Introduction|utgivelsessted=London|forlag=Macmillan|utgave=6|side=92–93|isbn=978-1-137-60604-4|språk=engelsk}}</ref><ref>{{Kilde artikkel|forfatter=Kriesi, Hanspeter|år=2007|tittel=The Role of European Integration in National Election Campaigns|publikasjon=European Union Politics|bind=8|nummer=1|side=83–108|doi=10.1177/1465116507073288|språk=engelsk}}</ref><ref>{{Kilde bok|forfatter=Stöss, Richard|år=2013|artikkel=Der rechte Rand des Parteiensystems|redaktør=Niedermayer, Oskar|tittel=Handbuch Parteienforschung|utgivelsessted=Wiesbaden|forlag=Springer|side=563–618|språk=tysk|isbn=978-3-531-17698-7}}</ref> |
|||
'''Nasjonalkonservatisme''' er en retning innenfor [[konservatisme]]n som taler for en selvstendig [[nasjonalstat]], i større grad vektlegger nasjonale spørsmål, og er mer opptatt av tradisjonelle sosiale og [[etikk|etiske]] syn.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Mandal, U.C.|utgivelsesår=2008|tittel=Dictionary of Public Administration|forlag=Ivy Publishing House|side=306|språk=engelsk|isbn=81-7625-784-2}}</ref> Nasjonalkonservative er imidlertid ikke uttalte [[nasjonalisme|nasjonalister]] eller [[høyreekstremisme|høyreekstremister]]. I [[Europa]] er nasjonalkonservative gjerne [[sosialkonservatisme|sosialkonservative]] som er skeptiske til økt [[europeisk integrasjon]] og ønsker en restriktiv innvandringspolitikk. «Nasjonalkonservatismen hyller familien som et hjem og sentrum for identitet, solidaritet og følelser,» ifølge Sieglinde Katharina Rosenberger, professor i [[statsvitenskap]] ved [[Universitetet i Wien]].<ref>{{Kilde www|url=http://www.lolapress.org/elec3/artenglish/rose_e.htm|forfatter=Rosenberger, Sieglinde Katharina|tittel=Europe is swinging towards the right - What are the effects on women?|utgiver=Universität Wien|dato=2002|språk=engelsk|besøksdato=2011-11-27|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20110928200432/http://www.lolapress.org/elec3/artenglish/rose_e.htm|arkivdato=2011-09-28|død-lenke=ja}}</ref> |
|||
Begrepet har hatt skiftende betydning ut ifra tid og sted, men en nasjonal tendens innen konservatismen kan føres helt tilbake til tidlig på 1800-tallet. I Tyskland og Frankrike fikk den stor gjennomslagskraft med [[Georg Wilhelm Friedrich Hegel]], [[Adam Müller von Nitterdorf]], [[Johann Gottlieb Fichte]], [[Friedrich Schlegel]], [[Friedrich Julius Stahl]], [[Heinrich von Treitschke]], [[Charles Maurras]] og [[Maurice Barrès]] som noen sentrale tenkere. Den nasjonale konservatismen hadde et utenrikspolitisk utsyn som stod i motsetning til [[Klemens von Metternich]]s [[internasjonalisme|internasjonalistiske]] konservatisme med utspring fra det flernasjonale [[Østerrike-Ungarn]], eller mer religiøst forankrede konservative, som [[Karl Ludwig von Haller]].<ref>{{Kilde bok|forfatter=Tingsten, Herbert|år=1971|opprinnelsesår=1939|tittel=De konservative ideene. En samlet fremstilling av konservatismens ideer og utvikling|utgave=2|side=40–78 og 158–184|andre=Oversatt av Ingeborg Moræus Hanssen|isbn=978-82-05-00764-2|utgivelsessted=Oslo|forlag=Gyldendal|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007073004073|språk=norsk}}</ref> |
|||
Nasjonalkonservatismen er særlig et historisk begrep, og oppstod med de ideene som på 1800-tallet talte for en nasjonalistisk konservatisme, i motsetning til [[Klemens von Metternich]]' mer [[internasjonalisme|internasjonalistiske]] konservatisme. Nasjonalkonservatismen hadde sin storhetstid i [[mellomkrigstiden]], og det fantes også sterke nasjonalkonservative strømninger før [[første verdenskrig]], men denne ble holdt tilbake av blant andre konservative i det multietniske [[Østerrike-Ungarn]]. Blant ledende nasjonalkonservative tenkere kan regnes [[Heinrich von Treitschke]] og [[Charles Maurras]]. |
|||
Nasjonalkonservative partier har ofte røtter på landsbygda, mens de liberalkonservative har en mer urban kjerne.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Hloušek, Vít og Kopecek, Lubomír|år=2010|tittel=Origin, Ideology and Transformation of Political Parties: East-Central and Western Europe Compared|forlag=Routledge|side=178|språk=engelsk|isbn=978-1-317-08503-4}}</ref> De fleste av de store konservative partiene i Øst-Europa etter [[Sovjetunionens fall]] har vært å betrakte som nasjonalkonservative.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Bakke, Elisabeth|år=2010|artikkel=Central and East European Party Systems since 1989|redaktør=Sabrina P. Ramet|tittel=Central and East European Party Systems since 1989|forlag=Cambridge University Press|side=79|isbn=978-1-139-48750-4|språk=engelsk}}</ref> Begrepet har ikke hatt en like entydig anvendelse i Norge, men er tydeligere i Danmark, ut ifra en kristennasjonal identitet. |
|||
Nasjonalkonservatismen som begrep har vært lite utbredt i [[Norge]], men brukes av partiet [[Demokratene i Norge]]<ref>{{Kilde www|tittel = Demokratene rydder opp og markerer seg – Trygghet og samhold|url = http://www.demokratene.no/2015/demokratene-rydder-opp-og-markerer-seg/|verk = www.demokratene.no|besøksdato = 2015-12-21|dødlenke = ja|arkivurl = https://web.archive.org/web/20151222113946/http://www.demokratene.no/2015/demokratene-rydder-opp-og-markerer-seg/|arkivdato = 2015-12-22}}</ref> og [[Selvstendighetspartiet (ShP)|Selvstendighetspartiet]]. Ideologien finnes også i [[Kystpartiet]], som til vanlig omtaler seg selv som et [[verdikonservativt]] [[sentrumsparti]] og i [[Fremskrittspartiet]]<!-- trenger referanse -->. Begrepet har ellers vært brukt i [[Tyskland]], hvor høyrefløyen – den såkalte [[Stahlhelm-Fraktion]] – i [[CDU/CSU|unionspartiene]] [[Christlich Demokratische Union]] (CDU) og [[Christlich-Soziale Union in Bayern]] (CSU) gjerne har vært omtalt som nasjonalkonservativ, mer før enn nå. Tidligere ble [[Det Konservative Folkeparti]] i [[Danmark]] også gjerne omtalt som nasjonalkonservativt, noe [[Dansk Folkeparti]] iblant blir i dag, men sistnevnte er vel så mye [[høyrepopulisme|høyrepopulistisk]]. Andre europeiske partier som i dag kan kalles nasjonalkonservative, er [[United Kingdom Independence Party|UKIP]] i [[Storbritannia]], [[Schweizerische Volkspartei]] i [[Sveits]], [[Lov og rettferdighet]] i [[Polen]] og [[Fidesz]] i [[Ungarn]]. |
|||
== Referanser == |
== Referanser == |
||
Sideversjonen fra 1. jul. 2019 kl. 15:01
Mal:Konservatisme Nasjonalkonservatisme er en retning innenfor konservatismen i Europa som, i større utstrekning enn liberalkonservatismen, betoner nasjonalstatens rolle, vektlegger nasjonale interesser, og er mer opptatt av tradisjonelle sosiale og etiske syn. Nasjonalkonservative i Europa er som regel skeptiske til økt europeisk integrasjon, og ønsker enten en tilbaketrekning eller begrensning av EU-samarbeidet, og en restriktiv innvandringspolitikk.[1][2][3]
Begrepet har hatt skiftende betydning ut ifra tid og sted, men en nasjonal tendens innen konservatismen kan føres helt tilbake til tidlig på 1800-tallet. I Tyskland og Frankrike fikk den stor gjennomslagskraft med Georg Wilhelm Friedrich Hegel, Adam Müller von Nitterdorf, Johann Gottlieb Fichte, Friedrich Schlegel, Friedrich Julius Stahl, Heinrich von Treitschke, Charles Maurras og Maurice Barrès som noen sentrale tenkere. Den nasjonale konservatismen hadde et utenrikspolitisk utsyn som stod i motsetning til Klemens von Metternichs internasjonalistiske konservatisme med utspring fra det flernasjonale Østerrike-Ungarn, eller mer religiøst forankrede konservative, som Karl Ludwig von Haller.[4]
Nasjonalkonservative partier har ofte røtter på landsbygda, mens de liberalkonservative har en mer urban kjerne.[5] De fleste av de store konservative partiene i Øst-Europa etter Sovjetunionens fall har vært å betrakte som nasjonalkonservative.[6] Begrepet har ikke hatt en like entydig anvendelse i Norge, men er tydeligere i Danmark, ut ifra en kristennasjonal identitet.
Referanser
- ^ Heywood, Andrew (2017). Political Ideologies: An Introduction (engelsk) (6 utg.). London: Macmillan. s. 92–93. ISBN 978-1-137-60604-4.
- ^ Kriesi, Hanspeter (2007). «The Role of European Integration in National Election Campaigns». European Union Politics (engelsk). 8 (1): 83–108. doi:10.1177/1465116507073288.
- ^ Stöss, Richard (2013). «Der rechte Rand des Parteiensystems». I Niedermayer, Oskar. Handbuch Parteienforschung (tysk). Wiesbaden: Springer. s. 563–618. ISBN 978-3-531-17698-7.
- ^ Tingsten, Herbert (1971) [1939]. De konservative ideene. En samlet fremstilling av konservatismens ideer og utvikling (norsk). Oversatt av Ingeborg Moræus Hanssen (2 utg.). Oslo: Gyldendal. s. 40–78 og 158–184. ISBN 978-82-05-00764-2.
- ^ Hloušek, Vít og Kopecek, Lubomír (2010). Origin, Ideology and Transformation of Political Parties: East-Central and Western Europe Compared (engelsk). Routledge. s. 178. ISBN 978-1-317-08503-4.
- ^ Bakke, Elisabeth (2010). «Central and East European Party Systems since 1989». I Sabrina P. Ramet. Central and East European Party Systems since 1989 (engelsk). Cambridge University Press. s. 79. ISBN 978-1-139-48750-4.