Wienerkretsen

Wienerkretsen var en gruppe av vitenskapsmenn og filosofer i Wien, som utformet den logiske positivismen (også nypositivisme eller logisk empirisme). Kretsen ble ledet av Moritz Schlick og var aktiv på 1920- og 1930-tallet, selv om den ikke trådte frem offentlig før 1929.

Sentrale medlemmer ved siden av Schlick var Gustav Bergmann, Rudolf Carnap, Herbert Feigl, Philipp Frank, Kurt Gödel, Hans Hahn, Victor Kraft, Karl Menger, Richard von Mises, Otto Neurath og Friedrich Waismann. «Medlemskapet» bestod rett og slett i å bli invitert til Schlicks private seminarer, som fant sted på torsdagskveldene. I tillegg tiltrakk kretsen seg en rekke personer fra inn- og utlandet som kan regnes til Wienerkretsens periferi, bl.a. Alfred Jules Ayer, Karl Bühler, Carl Gustav Hempel, Oskar Morgenstern, Arne Næss, Karl Popper, Willard Van Orman Quine, Frank P. Ramsey, Hans Reichenbach, Alfred Tarski, Olga Taussky og Ludwig Wittgenstein.

Kretsens medlemmer og gjester var ikke nødvendigvis enig i filosofiske spørsmål (Popper ble f.eks. omtalt som kretsens «offisielle opposisjon»), men mange av dem samlet seg rundt følgende temaer:

• Verifikasjon av utsagn ble ansett som meningskriterium – et utsagn har bare mening hvis det kan verifiseres gjennom empiriske observasjoner.
• Metafysikk ble kritisert for å være meningsløs – i forlengelse av meningskriteriet, og fordi metafysiske utsagn ikke kan verifiseres empirisk, ble metafysikk ansett som unødvendig.
• Et av målene var en enhetsvitenskap, og en populær forestilling var at man kunne utvikle et fysisk språk som «vitenskapenes universalspråk».

Wienerkretsen utgav fra 1930 tidsskriftet Erkenntnis («erkjennelse»). I tillegg ble kretsens ideer spredd gjennom bokseriene Schriften zur wissenschaftlichen Weltauffassung («skrifter for et vitenskapelig verdenssyn», 1928–1937) og Einheitswissenschaft («enhetsvitenskap», 1933–1939).

Fra midten av 1930-tallet begynte Wienerkretsens nedgang. Austrofascismens antiintellektualisme og antisemittisme førte til at de fleste medlemmer forlot Østerrike. Kretsen opphørte med at Schlick ble myrdet i 1936. De emigrerte medlemmene spredte imidlertid kretsens ideer til flere land, først og fremst USA.

Litteratur

Wienerkretsens publikasjoner (utvalg)

• R. Carnap (1929). Abriss der Logistik. Wien: Springer. 
• R. Carnap (1931). «Überwindung der Metaphysik durch logische Analyse der Sprache». Erkenntnis. 2: 219–241. doi:10.1007/BF02028153. 
• R. Carnap (1931). «Die physikalische Sprache als Universalsprache der Wissenschaft». Erkenntnis. 2: 432–465. doi:10.1007/BF02028172. 
• R. Carnap (1934). Die Aufgabe der Wissenschaftlogik. Wien: Gerold & Co. 
• R. Carnap (1934). Logische Syntax der Sprache. Wien: Springer. doi:10.1007/978-3-662-25375-5. 
• P. Frank (1932). Das Kausalgesetz und seine Grenzen. Wien: Springer. 
• P. Frank (1935). Das Ende der mechanistischen Physik. Wien: Gerold & Co. 
• H. Hahn (1933). Logik, Mathematik und Naturerkennen. Wien: Gerold & Co. 
• V. Kraft (1937). Die Grundlagen einer wissenschaftliche Wertlehre. Wien: Springer. 
• R. von Mises (1928). Wahrscheinlichkeit, Statistik und Wahrheit. Wien: Springer. doi:10.1007/978-3-662-41863-5. 
• O. Neurath (1931). Empirische Soziologie. Wien: Springer. doi:10.1007/978-3-7091-2334-8. 
• O. Neurath (1933). Einheitswissenschaft und Psychologie. Wien: Gerold & Co. 
• M. Schlick (1930). Fragen der Ethik. Wien: Springer. 
• M. Schlick (1932). «Positivismus und Realismus». Erkenntnis. 3: 1–31. doi:10.1007/BF01886406. 
• M. Schlick (1936). «Meaning and Verification». Philosophical Review. 45: 339–369. doi:10.2307/2180487. 

Sekundærlitteratur

• A. Richardson & T. Uebel, red. (2007). The Cambridge Companion to Logical Empiricism. Cambridge: Cambridge University Press. 
• F. Stadler, red. (2001). The Vienna Circle: Studies in the Origin, Development, and Influence of Logical Empiricism. Wien: Springer. 

Ekstern lenke

• Online-versjonen av tidsskriftet Erkenntnis: An International Journal of Scientific Philosophy