Øst-Pakistans provinsforsamling
| Øst-Bengals lovgivende forsamling (1947–1955) Øst-Pakistans provinsforsamling (1955–1971) | |||
|---|---|---|---|
| bengali | পূর্ব বাংলা আইন সভা পূর্ব পাকিস্তান প্রাদেশিক সভা | ||
| Oppløst | 1971 | ||
| System | Ettkammersystem | ||
| Kammer | 300 (1971)[1] | ||
| Møtested | Dhaka | ||
Øst-Pakistans provinsforsamling, kjent som Øst-Bengals lovgivende forsamling mellom 1947 og 1955, var Bangladeshs lovgivende forsamling da landet var en provins i Pakistan under navnene Øst-Bengal (1947–1955) og Øst-Pakistan (1955–1971). Den var den største av Pakistans provinsforsamlinger.
Under den bangladeshiske frigjøringskrigen i 1971 ble de fleste bengalske medlemmene av Pakistans nasjonalforsamling og Øst-Pakistans provinsforsamling medlemmer av Bangladeshs konstituerende forsamling.
Historie
[rediger | rediger kilde]Delingen av Bengal
[rediger | rediger kilde]20. juni 1947 stemte 141 østbengalske medlemmer av Bengals lovgivende forsamling i saken om deling av Bengal. 107 støttet forslaget om å slutte seg til Pakistans konstituerende forsamling, dersom India ble delt. [2] Innbyggerne i Sylhet-regionen i Assam stemte i et referendum for at deres region skulle slutte seg til Øst-Bengal. Etter opprettelsen av Dominion of Pakistan ble Øst-Bengals lovgivende forsamling dannet av de 141 medlemmene av Bengals lovgivende forsamling og medlemmene fra Sylhet i Assams lovgivende forsamling. Muslim Leagues Khawaja Nazimuddin ble den første sjefsminister (chief minister). Han ble etterfulgt av Nurul Amin i 1948. Forsamlingen holdt til i Jagannath Hall,[3] som ligger i nærheten av Dhakas universitet og High Scourt of Dhaka. Området var senter for Bengali Language Movement i 1952.[trenger referanse]
Jordreform
[rediger | rediger kilde]Øst-Bengals lovgivende forsamling vedtok East Bengal State Acquisition and Tenancy Act of 1950. Loven opphevde de tidligere lovene og reguleringene som hadde dannet permanent settlement under det britiske styret.
United Front kommer til makten
[rediger | rediger kilde]United Front-koalisjonen, ledet av Krishak Praja Party og Awami League, utklasset Muslim League under det allmenne valget i provinsen i 1954. Lederen for The Farmer and Labour Party, A.K. Fazlul Huq, ble sjefsminister (chief minister) i seks uker. The United Front krevde komplett selvstyre for Øst-Bengal, bortsett fra i forsvars- og utenrikspolitikk samt at bengalsk skulle anerkjennes som et føderalt språk.[4] Øst-Bengals lovgivende forsamling vedtok en lov om etablering av Bangla Academy. Huqs regjering ble imidlertid entlediget innen to måneder. Huq ble satt i husarrest.[5] Etter en periode der provinsen ble styrt av guvernøren ble Abu Hussain Sarkar sjefsminister (chief minister) i 1955.[6]
One Unit og grunnloven av 1956
[rediger | rediger kilde]Som et resultat av One Unit-planen ble forsamlingen omdøpt til Øst-Pakistans provinsforsamling i 1955. Pakistan ble en republikk ifølge grunnloven av 1956, hvor bengalsk ble anerkjent som et føderalt språk som en innrømmelse overfor Øst-Pakistan.
Ataur Rahman Khan ble sjefminister (chief minister) i 1956.[6] I 1957 vedtok Øst-Pakistans provinsforsamling enstemmig en resolusjon med krav om fullt selvstyre.[7]
Unntakstilstand
[rediger | rediger kilde]I 1958 brøt det ut håndgemeng mellom politiske fraksjoner i forsamlingen, noe som førte til at dens visepresident Shahed Ali Patwary ble skadet. Han døde senere. Konfrontasjonen ble brukt som et påskudd av Pakistans president Iskander Mirza til å erklære unntakstilstand 7. oktober 1958.[8][9]
Hærens stabssjef, general Ayub Khan, ble utnevnt til Chief Martial Law Administrator. Han erstattet senere Mirza som president. Både Vest-Pakistans provinsforsamling og Øst-Pakistans provinsforsamling ble oppløst. Mange politiske ledere og journalister ble arrestert. The Elected Bodies Disqualification Order forbød 75 politikere å bekle offentlige embeter i åtte år (fram til 1966).[10]
Grunnloven av 1962
[rediger | rediger kilde]Pakistans grunnlov av 1962 avskaffet det parlamentariske systemet og innførte et president- og guvernørsystem på henholdsvis det føderale og provinsielle planet. Det viktigste elementet ved systemet ble kalt «grunnleggende demokrati» («Basic Democracy»), hvor valgkollegier ville bli tildelt ansvaret med å velge Pakistans president samt guvernørene for Øst- og Vest-Pakistan.
I 1962 ble Dhaka erklært som Pakistans lovgivende hovedstad.[11] På 1960-tallet holdt Øst-Pakistans provinsforsamling til i Parliament House i Tejgaon. Pakistans nasjonalforsamling ble periodevis også sammenkalt i denne bygningen. Den huser i 2019 kontoret til Bangladeshs statsminister.
I 1966 krevde Awami League i seks punkter et føderalt parlamentarisk demokrati.[12]
Unntakstilstand erklæres på ny
[rediger | rediger kilde]I 1969 ble president Ayub Khan avsatt av hærsjef Yahya Khan. Masseopprøret i Øst-Pakistan spilte en rolle i avsettelsen av president Ayub Khan. Den nye lederen anordnet allmenne valg i 1970 basert på allmenn stemmerett (de første i Pakistans historie). Awami League vant 288 av de 300 setene i Øst-Pakistans provinsforsamling.[13] Den pakistanske militærjuntaen nektet å overføre makt til forsamlingen, noe som ledet til Den bangladeshiske frigjøringskrigen i 1971.
Den bangladeshiske konstituerende forsamlingen
[rediger | rediger kilde]Etter det pakistanske militære angrepet mot Øst-Pakistan, som tok til 25. mars 1971, trådte flesteparten av medlemmene av Øst-Pakistans provinsforsamling og de bengalske medlemmene av Pakistans nasjonalforsamling sammen i Mujibnagar 17. april 1971, der de underskrev proklamasjonen om uavhengighet for Bangladesh.
Presidenter
[rediger | rediger kilde]Valg
[rediger | rediger kilde]Valget på lovgivende forsamling i Øst-Bengal 1954
[rediger | rediger kilde]Valget i Øst-Bengal i 1954 var det første valget siden Pakistan ble opprettet. Det ble avholdt på grunnlag av separate velgermasser med reserverte seter: 228 for den muslimske velgermassen, 30 for den generelle velgermassen, 36 for velgermassen til scheduled caste, 1 for den pakistanske kristne velgermassen, 12 for kvinnenes velgermasse og 1 for buddhistenes velgermasse.
| Navn | Seter |
|---|---|
| Awami League | 143 |
| Krishak Sramik Party | 48 |
| Nizam-e-Islam | 19 |
| Gonotantri Party | 13 |
| Khilafat-e-Rabbani | 1 |
| Muslim League | 10 |
| Pakistan National Congress | 24 |
| Minority United Front | 10 |
| Scheduled Caste Federation | 27 |
| Communist Party of Pakistan | 4 |
| Kristne | 2 |
| Buddhister | 1 |
| Independent Caste (Hindu) | 1 |
| Uavhengige | 3 |
Awami League trådte fram som det største enkeltstående partiet. For å imøtekomme folkelige krav ble lederen for Krishak Sramik Party, A.K. Fazlul Huq (en tidligere statsminister i Bengal), valgt av United Front Legislative Party som Leader of the House. Huq ble 3. april 1954 anmodet av guvernøren om å danne regjering. Valget endte dominansen til Muslim League i østbengalsk politikk.[14]
Det allmenne valget i Øst-Pakistan 1970
[rediger | rediger kilde]Det allmenne valget i 1970 brøt tradisjonen med separate velgermasser og ble anordnet på grunnlag av allmenn stemmerett. Her er de følgende resultatene:[15]
| Parti | Seter |
|---|---|
| Awami League | 288 |
| Pakistan Democratic Party | 2 |
| National Awami Party | 1 |
| Jamaat-e-Islami | 1 |
| Andre | 1 |
| Uavhengige | 7 |
Den nyvalgte forsamlingen kunne ikke tre sammen på grunn av det pakistanske militære angrepet på Øst-Pakistan. Under Den bangladeshiske frigjøringskrigen ble proklamasjonen om uavhengighet for Bangladesh undertegnet av flesteparten av medlemmene, som gjorde om forsamlingen til en del av Bangladeshs konstituerende forsamling sammen med de bengalske medlemmene av Pakistans nasjonalforsamling.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Tucker, Spencer C. (30. april 2017). Modern Conflict in the Greater Middle East: A Country-by-Country Guide. ABC-CLIO. s. 250. ISBN 978-1-4408-4361-7. «300 seats in East Pakistan's provincial assembly»
- ^ Mukherjee, Soumyendra Nath (1987). William Jones: A Study in Eighteenth-century British Attitudes to India. Cambridge University Press. s. 230. ISBN 978-0-86131-581-9. Arkivert fra originalen 31. januar 2018. Besøkt 13. september 2019.
- ^ The All-Pakistan Legal Decisions. The All-Pakistan Legal Decisions. 1949. s. 6.
- ^ Singh, Mahendra Prasad; Kukreja, Veena (7. august 2014). Federalism in South Asia. Routledge. s. 140. ISBN 978-1-317-55973-3.
- ^ Nair, M. Bhaskaran (1990). Politics in Bangladesh: A Study of Awami League, 1949–58. Northern Book Centre. s. 85. ISBN 978-81-85119-79-3.
- ^ a b «Bangladesh». World Statesmen.org.
- ^ Pakistan. National Assembly (1957). Parliamentary Debates. Official Report. s. 276.
- ^ Haqqani, Husain (10. mars 2010). Pakistan: Between Mosque and Military. Carnegie Endowment. s. 37. ISBN 978-0-87003-285-1.
- ^ Kalia, Ravi (11. august 2015). Pakistan’s Political Labyrinths: Military, Society and Terror. Routledge. s. 133. ISBN 978-1-317-40544-3.
- ^ a b Ahmed, Salahuddin (2004). Bangladesh: Past and Present. APH Publishing. s. 141, 147, 151–153. ISBN 978-81-7648-469-5.
- ^ Pakistan Affairs. Information Division, Embassy of Pakistan. 1968. s. 19.
- ^ Ahsan, Syed Badrul (7. juni 2013). «Six Points and June 7, 1966». The Daily Star.
- ^ Rahman, Syedur (27. april 2010). Historical Dictionary of Bangladesh. Scarecrow Press. s. 101. ISBN 978-0-8108-7453-4.
- ^ Lewis, David (31. oktober 2011). Bangladesh: Politics, Economy and Civil Society. Cambridge University Press. s. 65. ISBN 978-1-139-50257-3.
- ^ «Arkivert kopi» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 15. desember 2017. Besøkt 13. september 2019.