Sibilanter

Artikulasjonsmåter

Ikke-pulmoniske:

Denne siden inneholder fonetisk informasjon skrevet med IPA, som kan vises feil i noen nettlesere. [Hjelp]

Sibilanter er en gruppe språklyder som utgjør en undergruppe av frikativer. De skiller seg fra de øvrige frikativene ved at de uttales med avrunda tunge slik at luftstrømmen går gjennom en kanal som utgjøres av sidene av tunga og munntaket. Dette produserer en høyfrekvent hvislelyd, med en høyere tone enn de andre frikativene.

Norsk har sibilantene [s] og [ʂ] (mest i øst- og nordnorsk) eller [ʃ] (mest i vestlandsk).

Symboler

Det internasjonale fonetiske alfabetet har følgende symboler for sibilantene:

Alveolare: [s], [z]
Postalveolare: [ʃ], [ʒ]
Alveolo-patale: [ɕ], [ʑ]
Retroflekse: [ʂ], [ʐ]

Norsk ortografi

Sibilanten [s] skrives vanligvis som s i norsk, og av og til som c i importord. [ʂ] (i øst- og nordnorsk) og [ʃ] (i vestlandsk) skrives vanligvis sj, skj eller sk. I øst- og nordnorsk uttale kan [ʂ] også svare til rs i skriftbildet.

Genitivs-apostrof

I norsk offisiell rettskrivning brukes genitivs-apostrof kun etter ord som slutter på [s]. Aftenposten benytter genitivs-apostrof ved alle sibilantlyder.^[1]

Eksempel	Aftenposten	Offisiell rettskrivning
Bush	Bush’	Bushs
Kampusch	Kampusch’	Kampuschs
Milošević	Milošević’	Miloševićs
Pljusjtsj	Pljusjtsj’	Pljusjtsj
Sjostakovitsj	Sjostakovitsj’	Sjostakovitsjs

Referanser

^ «I Aftenposten bruker vi det også etter hvislelyd (sibilant): Bush' taler og Sjostakovitsj' symfonier.» «Spørsmål til Per Egil Hegge – Eieforms-s». Aftenposten. 4. mars 2006. Besøkt 26. juli 2006.

Eksterne lenker

(en) Sibilant consonants – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

[1] «I Aftenposten bruker vi det også etter hvislelyd (sibilant): Bush' taler og Sjostakovitsj' symfonier.» «Spørsmål til Per Egil Hegge – Eieforms-s». Aftenposten. 4. mars 2006. Besøkt 26. juli 2006.

[1]