Muntlig tradisjon

Kirgisisk forteller. I sentralasiatisk kultur står den muntlige overleveringen fortsatt sterkt.

Muntlig tradisjon betyr muntlig bearbeidelse og overlevering av kunnskap og fortellinger. Den muntlige tradisjonen kan formidle litteratur (se muntlig litteratur), myter, sagn, sanger, eventyr, historie og lover over flere generasjoner.

Muntlig formidling

Gamle samfunn, fra det norrøne til det opprinnelige australske har benyttet seg av muntlig overlevering for å huske det som samfunnet har funnet betydningsfullt å føre videre. Mytisk overleveringer kan ha form av lange dikt eller historier. De er ment å formidle visdom, moral og ritualer fra en generasjon til den neste. Andre tradisjoner kan være ment som underholdning og er kortere og løsere i former, viser og mange eventyr er eksempler på dette. Sanger er også en viktig del av den muntlige tradisjonen og mange viktige lyriske verk kan bli framført ved hjelp av musikk.

Mange historiske beskrivelser ble omsatt til vers og rim, for å lette innlæringen (mnemoteknikk). Versene gjorde at beskrivelsen ble noenlunde uendret fra generasjon til generasjon. Skalder og ikke minst lovseiemenn hadde høy status i samfunn som var basert på muntlighet.

Er det troverdig?

Mange historikere ser på muntlig overlevering som en lite pålitelig kilde når de skal rekonstruere hva som faktisk skjedde i fortiden. Uttrykket «fjæra som ble til fem høns» viser til problemet med muntlig overlevering ved at beskrivelsen av de faktiske hendelsene endrer seg fra munn til munn, og til slutt bli svært forskjellig fra den første versjonen.

I kulturer uten skriftspråk er reglene for muntlig overlevering mye strengere enn muntlig overlevering i et samfunn med skrift. Den som skal bære historien videre ble valgt ut i ung alder og trent opp til å huske. Også oppmerksomme tilhørere spiller en viktig rolle. Under en framføring av en fortelling om en viktig hendelse vil tilhørerne merke seg avvik fra fortellingen og kreve feilen rettet. Samme trekket kan man også se hos små barn som stadig vil høre den samme historien på nytt og nytt, helt uten endringer.

De hinduistiske vedaene, som allerede er flere tusen år gamle, blir fremdeles lært muntlig innen enkelte hinduistiske trossamfunn, som mener det er feil å skrive dem ned. Den muntlige lærdommen har ikke endret seg nevneverdig fra versjonene som blei skrevne ned for over to tusen år siden.

Med nye ører

Etter hvert som skriftkulturen vokste fram i Europa, godt hjulpet av boktrykkerkunsten og en streng vitenskapelig metode, fikk den muntlige tradisjonen mindre og mindre verdi. Fortellinger av sagaer og sagn ble sett på noe som de fattige og de uten utdannelse drev på med.

Med romantikken og ideene om et opphavlig rent og naturlig samfunn kom det en fornyet interesse for den muntlige tradisjonen. Eventyrsamlere la i veg først for å grave opp den «kulturskatt» som man mente lå gjemt eller glemt i «folkedypet». Etterhvert kom antropologer, folklorister og religionshistorikere til som prøvde å forstå hva folk gjennom historien har forsøkte å formidle.

Til sist har en ny gren vokst fram innen historiefaget. Muntlig historie samler det vanlige folk husker fra tidligere tider. Mens muntlig overlevering tidligere var den eneste måten man kunne huske verden på er muntlig historie i dag en av flere måter å dokumentere fortiden.

Se også

• Muntlig litteratur
• Fortelling

Eksterne lenker

• Back to the Oral Tradition — Tilbake til den muntlige tradisjon (engelsk)
• The Center for Studies in Oral Tradition — Senter for studier i muntlig tradisjon (engelsk)
• The Milman Parry Collection of Oral Literature Online Arkivert 24. oktober 2007 hos Wayback Machine. — Senteret Milman Parrys Samlinger av muntlig litteratur på nettet
• Oral Tradition Journal — Journal for muntlig tradisjon (engelsk)
• Post-Gutenberg Galaxy — Før Gutenberg