Hopp til innhold

Kurfyrste

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
De syv kurfyrster velger Henrik VII til romersk konge i 1308.

Kurfyrste (tysk Kurfürst, av middelhøytysk kur, «valg» og fürste «fyrste», latin princeps elector imperii eller elector)[1] var en tittel for de fyrstene i det tysk-romerske rike som utgjorde kurfyrstekollegiet og som fra slutten av 1200-tallet var de eneste som hadde stemmerett ved valget (middelhøytysk: kure, jf. norsk kåring)[2] av romersk konge. Den som ble valgt til romersk konge ble tradisjonelt senere kronet til tysk-romersk keiser (fram til 1500-tallet av paven ved Vatikanet Roma). Karl V (valgt 1519) var den siste keiseren som ble kronet (1530). Hans etterfølgere antok tittelen «valgt keiser av romerne» (tysk: erwählter Römischer Kaiser; latin: electus Romanorum imperator) ved deres kroning som konger.

Verdigheten i å være kurfyrste hadde stor prestisje og ble ansett for å stå bak bare keiseren, kongene og de øverste hertugene.[3] Kurfyrstene hadde eksklusive privilegier som ikke ble delt med andre fyrster av imperiet, og de fortsatte å ha sine opprinnelige titler ved siden av å være kurfyrster.

De syv kurfyrstene fungerte som elektorat fra 1273, da den første habsburgske keiseren Rudolf I av Habsburg ble valgt, og denne valgordningen ble offisielt forankret i den tyske riksforfatningen av 1356, kalt den gyldne bulle.[4] I denne «grunnloven» ble også kurfyrstenes rettslige immunitet innenfor sine respektive territorier fastslått.[4] Gjennom valgordningen bidro kurfyrstene til å holde sentralmakten svekket ved å hindre arvelig keiserembete, og suvereniteten kurfyrstene oppnådde i 1356 gjorde at det tyske statsapparatet i stor grad utviklet seg innenfor disse riksfyrstedømmene fremfor hos keisermakten.[4][5]

Sammensetning av kurfyrstekollegiet

[rediger | rediger kilde]

Fra senmiddelalderen til 1600-tallet besto kurfyrstekollegiet av syv riksfyrster, tre geistlige og fire verdslige:

I det 17. århundre ble kollegiet utvidet med:

Riksdeputasjonshovedbeslutningen fra 1803 opphevet de geistlige kurene Köln og Trier samt den pfalziske kur, og overdro Mainz-kurverdigheten til det nye fyrstedømmet Regensburg-Aschaffenburg. Fire nye riksfyrster mottok kurverdigheten, men kunne ikke lenger utøve den etter det gamles rikets ende i 1806. Disse var:

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «kurfyrste», NAOB
  2. ^ «kåre», NAOB
  3. ^ «Precedence among Nations», Heraldica.org.
  4. ^ a b c Wolf, Armin (26. februar 2020): «Electors», Historisches Lexikon Bayerns
  5. ^ «The Golden Bull of the Emperor Charles IV 1356 A.D.», Avalon Project

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Bagge, Sverre (2004): Europa tar form. Oslo: Cappelen.
  • Bryce, J. (1887): The Holy Roman Empire, 8. utg. New York: Macmillan.
  • Chambers, Ephraim, red. (1728): «Elector», Cyclopædia, or an Universal Dictionary of Arts and Sciences
  • Imsen, Steinar (2000): Europa 1300–1550. Oslo: Universitetsforlaget.
  • Johannes, Klaus-Frédéric (2008): «Die Goldene Bulle und die Praxis der Königswahl 1356–1410», Archiv für mittelalterliche Philosophie und Kultur. Bd. 14, s. 179–199.
  • Wolf, Armin, red. (2002): Königliche Tochterstämme, Königswähler und Kurfürsten. Klostermann, Frankfurt am Main , ISBN 978-3-465-03200-7, (Studien zur europäischen Rechtsgeschichte 152).

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]