Zhou Youguang
| Zhou Youguang | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 周耀平 13. jan. 1906[1][2]  Changzhou Fu[3] | ||
| Død | 14. jan. 2017[1][2] (111 år) Peking Union Medical College Hospital | ||
| Beskjeftigelse | Lingvist, bankier, samfunnsøkonom, universitetslærer, esperantist, oversetter | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | 6 oppføringer
Changzhou Senior High School
St. John's University East China Normal University Universitetet i Tokyo Universitetet i Kyoto No.1 High School Affiliated to East China Normal University | ||
| Ektefelle | Zhang Yunhe (1933–2002) | ||
| Barn | Zhou Xiaoping | ||
| Parti | China Democratic National Construction Association | ||
| Nasjonalitet | Kina Republikken Kina Qing-dynastiet | ||
Zhou Youguang (kinesisk: 周有光; pinyin: Zhōu Yǒuguāng; født 13. januar 1906 i Changzhou i provinsen Jiangsu i Kina, død 14. januar 2017 i Beijing) var en kinesisk lingvist som ofte kalles «far til hanyu pinyin»,[4][5][6] altså den fastlandskinesiske offisielt normative romaniseringsmetode av kinesisk skrift.[4][7]
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Zhou flyttet i ung alder med sin familie til Suzhou, og begynte senere å studere ved Saint John's University i Shanghai (1923), der han tok hovedeksamen i økonomi, men også tok kurs i lingvistikk.[7] Han brøt av i 1925 under 30. mai-bevegelsen og studerte så en kort tid ved Guanghuauniversitetet, hvorfra han ble uteksaminert i 1927.[7] Zhou var så en stund utvekslingsstudent i Japan.[7]
Karriere
[rediger | rediger kilde].JPG)
Han arbeidet så som bankier og økonom utenlands (for det meste i New York City), men vendte hjem til Shanghai[7] i 1949 etter at Folkerepublikken Kina var blitt opprettet.[4][5]
I 1955 ble han utnevnt av regjeringen til å lede en komite som skulle reformere det kinesiske språk i den hensikt å tilrettelegge for bedre bekjempelse av analfabetismen. Mens andre komiteer hadde til oppgave å fremme standardkinesisk som nasjonalt referansespråk og for å forenkle de kinesiske skrifttegn, skulle Zhous komite utvikle et bedre romaniseringssystem.[4] Oppgaven tok tre års intensivt arbeid.[4] Pinyin ble Folkerepublikkens offisielle romaniseringssystem i 1958. Det tjener bare som uttalerettesnor, og ikke som et alternativt skriftspråk.[8]
Under kulturrevolusjonen ble Zhou, som så mange andre intellektuelle, tvunget til å flytte ut på landet for å bli «omskolert».[4][5] Han tilbragte to år i en arbeidsleir.[9]
Etter 1980 samarbeidet Zhou med Liu Zunqi og Chien Wei-zang om å oversette Encyclopædia Britannica til kinesisk.[7]
Zhou fortsatte sitt forfatterskap og publisistiske virksomhet også senere. Blant hans verker er Zhongguo Yuwen de Shidai Yanjin 中国语文的时代演进, oversatt til engelsk av Zhang Liqing og publisert i 2003 som The Historical Evolution of Chinese Languages and Scripts.[10] Etter 2000 har han skrevet minst ti bøker, men ikke alle er blitt publisert, på grunn av problemer med den kinesiske sensur. Han utviklet seg til en forkjemper for politisk reform og kritiker av det kinesiske kommunistiske partis angrep på tradisjonell kinesisk kultur da det kom til makt.[9]
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Bristow, Michael (22. mars 2012). «The man who helped 'simplify' Chinese». BBC News Online.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Zhou-Youguang, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, oppført som You guang Zhou, BNF-ID 169958731[Hentet fra Wikidata]
- ^ en.gmw.cn[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e f «Father of pinyin». China Daily. 26. mars 2009. Besøkt 12. juli 2009. Reprinted in part as Simon, Alan (21.–27. januar 2011). «Father of Pinyin». China Daily Asia Weekly. Hong Kong. Xinhua. s. 20.
- ^ a b c Branigan, Tania (21. februar 2008). «Sound Principles». The Guardian. UK. Besøkt 12. juli 2009.
- ^ Swofford, Mark (11. juli 2009). «Meeting Zhou Yougang». PinyinInfo. Besøkt 12. juli 2009.
- ^ a b c d e f 李怀宇 (Li Huaining) (8. desember 2005). «周有光：与时俱进文章里 百年风云笑谈中» (på kinesisk). 南方网 (Southcn.com). Besøkt 12. juli 2009.
- ^ Ramsey, S. Robert (1989). The Languages of China. Princeton University Press. s. 145. ISBN 978-0-691-01468-5.
- ^ a b Lim, Louisa (19. oktober 2011). «At 105, Chinese Linguist Now A Government Critic». National Public Radio. Besøkt 19. oktober 2011.
- ^ Zhou Youguang 周有光. The Historical Evolution of Chinese Languages and Scripts; 中国语文的时代演进, translated by Zhang Liqing 张立青. Ohio State University National East Asian Language Resource Center. 2003.