Hopp til innhold

Wu Lien-teh

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Wu Lien-teh
Født10. mars 1879[1][2]Rediger på Wikidata
Penang Island[1]
Død21. jan. 1960Rediger på Wikidata (80 år)
Penang
BeskjeftigelseLege, health officer Rediger på Wikidata
Utdannet vedEmmanuel College
EktefelleRuth Huang Shu-chiung
FarKhee Hock Ng[3]
MorChoy-Fan Lam[3]
NasjonalitetMalaysia
Det britiske imperiet
Medlem avAcadémie internationale d’histoire des sciences
UtmerkelserÆresdoktor ved Hong Kong-universitetet
Wu Lien-teh på Commons

Wu Lien-teh (kinesisk: 伍連德,pinyin: Wǔ Liándé; romanisert Goh Lean Tuck på minnan og som Ng Leen Tuck på kantonesisk, født 10. mars 1879 i Penang i Straits Settlements; død 21. januar 1960 i Penang) var en malaysisk lege. Han ble kjent for sin innsats under pestepidemien i Mandsjuria i 1910/1911. Han utviklet en form for munnbind som ble et nært forbilde til de beste typer over hundre år senere. Han var en ledende skikkelse i utviklingen av et moderne helsevesen i Kina (ROC).

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Wu Lien-teh ble født i Penang, en av de britiske småkolonier i Straits Settlements i Nalaya (de to andre var Malacca og Singapore). Faren var gullsmed[4] som ikke lenge før hadde utvandret fra Taishan i Kina til Malaya[5]. Wu tok videregående skole i Penang og fikk et britisk stipend som gjorde at han kunne studere medisin i Europa. I 1896 begynte han på studiene og i 1902 ble han den første kineser med medisineksamen fra universitetet i Cambridge. Så forsket han i et år ved Ronald Ross' tropemedisinske institutt i Liverpool. Han fortsatte ved Institut Pasteur i Paris der han befattet seg med malaria og stivkrampe.[6]

Karriere i Asia: Malaya og Kina, og Malaya igjen

[rediger | rediger kilde]

I 1903 dro han tilbake til Asia. Han foreleste i Singapore og forsket på beri-beri i Kuala Lumpur. Så åpnet han en privat praksis i Penang. Han støttet også kampanjen mot opiumsavhengighet i Malaya. Men da han ble beskyldt for å ha benyttet opium på en feilaktig måte, forlot han kolonien.

I Kina ble han tatt i mot med åpne armer og ble visesjef ved det keiserlige militærakademi i Tianjin.[6]

Pestepidemien i Mandsjuria: I desember 1910 sendte den kinesiske regjering ham til Mandsjuria for å bekjempe epidemien som var utbrutt der.[6] I Harbin påviste han yersinia pestis ved undersøkelse av lungevevet til en avdød japansk kvinne.[7][5][8] Slike post mortem undersøkelser var tradisjonelt ikke man så positivt på i det gamle Kina. Undersøkelsen fortalte ham også at sykdommen var luftbåren; han utviklet da med utgangspunkt i munnbind han var blitt fortrolig med i Vesten en mer substantiell maske med flere lag av gasbind og bomull for filtrering av luften.[9][10] Denne masken tjente da - til forskjell fra de nevnte munnbindene som fortrinnsvis i noen grad beskytter omstående umaskerte mot en smittebærendes utåndende - også til mer effektiv beskyttelse av den som benyttet masken selv. Gérald Mesny (1869-1911), en prominent fransk lege som var kommet for å overta etter Wu, nektet å bruke masken. Han døde flere dager etter av pesten.[7][9][5] Masken ble viden produsert, under Wus oppsyn over produksjon og distribusjon av 60.000 masker under en senere pandemi, og den ble vist i flere presseoppslag.[11][9] Det antas at N95-masken er etterfølger av Wus design.[12]

Wu klarte med sine moderne hygiene- og pestkontrolltiltak, som også innskrenket befolkningens bevegelsesfrihet, en oppdemming av epidemien som vedvarte til tidlig i 1911. I tillegg til karantenen han innførte, sørget han for at bygninger ble desinfisert, og det gamle pestsykehuset brent ned og erstattet.[5] Han innhentet også keiserhoffets tillatelse til å kremere pestofre.[5] Det var umulig å begrave dem: det var streng vinter og jorden var frossen. Likene kunne bare brennes ved først å dynke dem i parafin og brenne dem haugvis.[4] Kremeringene skulle markere et vendepunkt; noen få dager etter at disse tok til betynte smittepresset å slippe, og etter noen måneder var epidemien over.[13] Han hadde også fått til en internasjonal koordinasjon mellom de berørte land, Kina, Japan og Russland.[6] I 1911 opprettet han et pestforebyggende embede for Nord-Kina. Dette ble Kinas første offentlige moderne helseorganisasjon.

I 1916 ble han første formann for Det kinesiske medisinske selskap. I 1931 gjorde Guomindangregjeringen ham til sjef for Den nasjonale karantenetjeneste.[14]

I 1926 publiserte han en vitenskapelig avhandling på engelsk om lungepest; den forble til 1954 medisinsk standardverk for emnet inntil hans student Robert Pollitzer utgav en egen monografi om det for Verdens helseorganisasjon.[15]

I 1931 ble han for en kortere tid fengslet av de japanske makthavere i Mandsjuria, mistenkt for spionasje.[6] Etter utbruddet av den andre sino-japanske krig i 1937 flyktet han til Malaya. Hans kone og to barn omkom under konfliktårene i Kina, av sykdommer. Under Andre Verdenskrig ble han bortført av venstreorientert antijapansk gerilja og sluppet fri mot løsepenger. Utbetalingen utløste på sin side til anklager fra den japanske okkupasjonsmakt. Saken ble innstilt takket være innsats fra en japansk offiser som hadde vært Wus pasient.[6]

Selvbiografi

[rediger | rediger kilde]
  • Wu Lien-teh: Plague Fighter: The Autobiography of a Modern Chinese Physician. Cambridge, 1959

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Lee KH, Wong DT, Ho TM, Ng KH: Dr Wu Lien-teh: modernising post-1911 China's public health service. Singapore Med J. 2014;55(2):99–102. doi:10.11622/smedj.2014025
  • Ma Z, Li Y.: Dr. Wu Lien Teh, plague fighter and father of the Chinese public health system. Protein Cell. 2016;7(3):157–158. doi:10.1007/s13238-015-0238-1
  • Robert Peckham : Epidemics in Modern Asia. Cambridge, 2016
  • Yang, S. 1988. Dr. Wu Lien-teh and the national maritime quarantine service of China in 1930s. Zhonghua Yi Shi Za Zhi 18:29-32.
  • Flohr, Carsten. 1996. The plague fighter: Wu Lien-teh and the beginning of the Chinese public health system. Annals of Science 53:361-80
  • Gamsa, Mark. 2006. The Epidemic of Pneumonic Plague in Manchuria 1910–1911. Past & Present 190:147-183
  • Lewis H. Mates, ‘Lien-Teh, Wu’, in Douglas Davies with Lewis H. Mates (eds), Encyclopedia of Cremation (Ashgate, 2005): 300–301. Lien-Teh, Wu
  • Penang Free School archive PFS Online

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Library of Congress Authorities, Library of Congress autoritets-ID n85801626, besøkt 27. mai 2021[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Faceted Application of Subject Terminology, oppført som Liande Wu, FAST-ID 143893, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Geni.com[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b «Obituary: Wu Lien-Teh». The Lancet. Originally published as Volume 1, Issue 7119. 275 (7119): 341. 6. februar 1960. doi:10.1016/S0140-6736(60)90277-4. 
  5. ^ a b c d e Lee, Kam Hing; Wong, Danny Tze-ken; Ho, Tak Ming; Ng, Kwan Hoong (2014). «Dr Wu Lien-teh: Modernising post-1911 China's public health service». Singapore Medical Journal. 55 (2): 99–102. PMC 4291938 Åpent tilgjengelig. PMID 24570319. doi:10.11622/smedj.2014025. 
  6. ^ a b c d e f Lee KH, Wong DT, Ho TM, Ng KH: Dr Wu Lien-teh: modernising post-1911 China's public health service. Singapore Med J. 2014;55(2):99–102. doi:10.11622/smedj.2014025
  7. ^ a b Ma, Zhongliang; Li, Yanli (2016). «Dr. Wu Lien Teh, plague fighter and father of the Chinese public health system». Protein & Cell. 7 (3): 157–158. PMC 4791421 Åpent tilgjengelig. PMID 26825808. doi:10.1007/s13238-015-0238-1. 
  8. ^ Ma Z, Li Y.: Dr. Wu Lien Teh, plague fighter and father of the Chinese public health system. Protein Cell. 2016;7(3):157–158. doi:10.1007/s13238-015-0238-1
  9. ^ a b c Wilson, Mark (24. mars 2020). «The untold origin story of the N95 mask». Fast Company (på engelsk). Besøkt 26. mars 2020. 
  10. ^ A Treatise on Pneumonic Plague (på engelsk). Berger-Levrault. 1926. 
  11. ^ Lynteris, Christos (18. august 2018). «Plague Masks: The Visual Emergence of Anti-Epidemic Personal Protection Equipment». Medical Anthropology. 37 (6): 442–457. PMID 30427733. doi:10.1080/01459740.2017.1423072. 
  12. ^ Wilson, Mark (24. mars 2020). «The untold origin story of the N95 mask». Fast Company (på engelsk). Besøkt 25. april 2020. 
  13. ^ Mates, Lewis H. (29. april 2016). Encyclopedia of Cremation (på engelsk). Routledge. s. 300–301. ISBN 978-1-317-14383-3. 
  14. ^ Robert Peckham : Epidemics in Modern Asia. Cambridge, 2016, s. 214
  15. ^ William C. Summers : The Great Manchurian Plague of 1910-1911. New Haven, 2012, s. 105
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Wu_Lien-teh&oldid=21815462»