Wolfgang Klafki

Wolfgang Klafki
Født		1. sep. 1927 Węgorzewo
Død		24. aug. 2016 (88 år) Marburg
Beskjeftigelse		Universitetslærer, sakprosaforfatter
Doktorgrads- veileder		Erich Weniger
Nasjonalitet		Tyskland
Gravlagt		Main Cemetery of Marburg
Utmerkelser		Fortjenstkors av 1. klasse av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden Ernst-Christian-Trapp-PreisIn (2002)
Wolfgang Klafki på Commons

Wolfgang Klafki (født 1. september 1927 i Węgorzewo (tysk: Angerburg) i Polen, død 24. august 2016 i Marburg) var en kjent tysk dannelsespedagog.

Biografi

Etter den andre verdenskrig begynte Klafki på sin lærerutdanning i Hannover og arbeidet som lærer i grunnskolen i Lindhorst og Ludersfeld fra 1948 til 1952. Han hadde en demokratisk undervisningsstil, og han brukte mye tid på den enkelte elev. Seinere arbeidet han som forskningsassistent i Münster og Hannover. Og fra 1963 til han ble pensjonert i 1992 underviste han som professor ved Philipps-Universität Marburg. Han har også fått flere utmerkelser som æresdoktor.

Klafkis pedagogiske didaktikkteori

På 1800-tallet ble dannelsesbegrepet oppfattet både material og formalt, hvor det materiale har med selve innholdet å gjøre, mens det formale går på personlige kvaliteter, som evnen til å tenke, uttrykke seg, løse problemer, tenke kritisk osv. Klafki brukte uttrykket den kategoriale dannelsesteorien, og med det mente han at didaktikken må være åpen for praksis. Den kategoriale dannelsesteori stiller særlige krav til utvelgelse av stoff og innhold som skal avspeile en større helhet. På den måten forsøkte han å oppnå en dobbelsidig dannelsesprosess.

Klafki mente kulturen åpner seg for elevene i den materiale dannelsesteorien, og på den andre siden vil det formale aspektet få elevene til å åpne seg for dette kulturelle innholdet. Når begge disse dannelsesteorier forenes, får man den kategoriale dannelsesteorien, hvor elevene bygger sine egne kritiske konstruksjoner og foretar selektive utvalg. I Klafkis tenkning om dannelsesbegrepet inngår et kritisk konstruktivt element.

Wolfgang Klafki systematiserer tradisjonene i danningshistorien i to hovedkategorier formale danningsteorier og materiale danningsteorier:

1. I de materiale dannelsestradisjoner spiller kulturen en absolutt verdi, og når man tar inn over seg dette kulturinnholdet, blir man dannet. En slik tenking fører til at dannelsesinnholdet blir hovedsaken, og man danner statiske mennesker som blir enige om hva som er verdifulle kulturprodukter. Å være dannet blir ut fra en slik tenkning synonymt med å ha tilegnet seg en bestemt kunnskap eller tenkemåte.

2. De formale danningsteoriene legger ikke vekten på innholdet, men på virkningen det har på barnets åndelige krefter, utvikling av kritisk tenkning estetisk sans, moralsk vurdering, eller rett og slett evnen til å lære eller skaffe seg informasjon. En dannelsestenkning som legger vekt på personlig vekst og utfoldelse er i hovedsak formal.

En finner ikke disse to formene i rendyrkede fenomener i skolehistorien. Men en av disse kategoriene har preget pedagogisk tenkning i ulike perioder på en slik måte at vi kan si at den er hovedsakelig enten formal eller material. Når lærere sier at de ikke legger så stor vekt på hva elevene skal lære, men mer på at de skal lære å samarbeide, omgåes hverandre og trives i et hyggelig miljø, hevder og praktiserer de den formale dannelse. På den andre side er det et typisk trekk for material dannelse om læreren hevder alle elever i norsk skole må kjenne til de fire store forfatterne i norsk litteratur.

Kategorial dannelse

Ut fra disse to hovedkategoriene presenterer Klafki en tredje: den kategoriale dannelsen. Han har kritiske innvendinger til alle tidligere teorier, men ser likevel at de har noe å bidra med i forhold til en rekonstruksjon av danningsbegrepet. Han kritiserer mest de ensrettede sidene ved teoriene. Selv ønsker Klafki å fornye begrepet danning ved å legge vekt på det dialektiske forholdet mellom elementer fra de ulike danningsteoriene. Og med det mener han at mennesket utvikles i en vekselvirkning med omgivelsene, en dialektikk mellom det subjektive (elevens personlige livserfaringer) og det objektive (virkeligheten, slik den forstås i det faglige innholdet) i undervisningen. Når den objektive siden knytter seg til den subjektive siden, dvs. får betydning for eleven, er det snakk om danning. Han viser i sine skrifter at den kategoriale dannelsen ikke er en syntese eller en sammensetning av formal og material dannelse, men at det er en helt annen dannelsestenking. Klafkis forslag til å definere lyder:

Dannelse kaller vi det fenomenet som vi umiddelbart kan oppleve enheten mellom et objektivt (materialt) og et subjektivt (formalt) moment ved hjelp av, i vår egen opplevelse eller i forståelsen av andre mennesker (Klafki, 1996:192).

Klafki bruker uttrykket «dobbeltsidig åpning»:

«Denne dobbeltsidige åpning skjer på den objektive siden ved at innhold av allmenn, kategorial avklarende art blir synlig, på subjektsiden gjennom at det åpner seg allmenn innsikt, opplevelser og erfaringer» (Klafki, 1996: 193). Slik fremstår danning som betydning og forståelse.

Dannelsen er avhengig av at man har lært om noe, men like avhengig av at man har lært av noe slik at man har tilegnet seg en ny tenkemåte, væremåte eller blikk på verden. Det er et poeng hos Klafki at man ikke kan lære alt innenfor et utdanningssystem, og at det heller ikke er mengden av kunnskap som er det viktige i dannelsesprosessen. Men det er viktig å velge ut allmenne kunnskaper som kan lage strukturer og overføringsverdi. Klafki kaller dette eksemplarisk undervisning og læring.

Litteratur

Wolfgang Klafki: "Kategorial dannelse" i E.L. Dale (red): Skolens undervisning og barnets utvikling (Ad Notam Gyldendal 1996)