William M. Branham
| William M. Branham | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 6. apr. 1909[1][2][3] Cumberland County | ||
| Død | 24. des. 1965[1][3] (56 år) Amarillo | ||
| Beskjeftigelse | Evangelist | ||
| Nasjonalitet | USA | ||
| Gravlagt | Jeffersonville | ||
William Marrion Branham (født 6. april 1909, død 24. desember 1965) var en amerikansk karismatisk predikant.
Biografi[rediger | rediger kilde]
Branham var en av de første predikantene fra USA som reiste på vekkelsesturné til europeiske land. Han kunne tale for fulle hus i land etter land i etterkrigsårene, og det var særlig ryktet om hans helbredende evner som samlet folk.[4] Den amerikanske senatoren William Upshaw som hadde vært krøpling i 59 år hevdet seg spontant helbredet ved Branhams håndspåleggelse. Samtidig var det historier om personer som hadde opplevd det motsatte, blant andre en ung mann med diabetes som var overbevist om at Branham hadde helbredet ham og som døde da han kuttet ut insulin.[5]
Når det gjelder kreftsyke, så er det slik at kreftbyllen vanligvis blir drept etter bønnen.
Fra Filidelfiamenighetens invitasjon til møter med William M. Branham[6]
På sine møter i Norge vakte Branham myndighetenes oppmerksomhet for den svært frimodige omtalen av mirakuløse helbredelser. Helsedirektøren advarte særlig kreftpasienter om å ta imot falske forhåpninger i møte med Branham.[7] Oppstyret kulminerte i at fremmedpolitiet nektet Branham å drive møtevirksomhet i Norge dersom han hadde til hensikt å forsøke å helbrede syke.[8]
Restriksjonene på Branhams virksomhet ble møtt av sterke protester fra det frikirkelige miljøet, og på lederplass rykket Vårt Land ut med støtte til pastoren og kalte helsedirektørens advarsler for et angrep på religionsfriheten.[9] En rekke kristenledere gikk sammen om å forfatte et skarpt skriv til regjeringen med anmodning om straks å oppheve restriksjonene som var lagt på Branhams predikantvirksomhet. Blant underskriverne var Ole Hallesby, professor i teologi ved Menighetsfakultetet i Oslo, Eivind Berggrav, biskop i Den norske kirke, og Daniel Brændeland, pastor og redaktør.[10] Politiet etterkom oppmodningen og fjernet restriksjonene, men da var Branham allerede reist videre til Sverige og kom ikke tilbake til Norge igjen.
Branham omkom i en bilulykke i 1965. Hans rundt 50 norske tilhengere holder fortsatt møter der det avspilles lydopptak av Branhams taler.[11]
-
Branham under en helbredelseskampanje i 1950 -
Branhams gravsted
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Store norske leksikon, oppført som William Marrion Branham, Store norske leksikon-ID William_Marrion_Branham[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w63r12gt, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Dahl, Tor Edvin (31. mai 1977). «Vekkelser og helbredelser - american style». Aftenposten.
- ^ «Bønn istedet for insulin». Glåmdalen. 4. mai 1950.
- ^ «Oslo-politiet skrider inn mot pastor Branham». Aftenposten. 3. mai 1950.
- ^ «Mirakeldoktoren går i dekning». Dagbladet. 3. mai 1950.
- ^ «Ung man død av sukkersyke etter «helbredelse ved bønn»». Sarpsborg Arbeiderblad. 4. mai 1950.
- ^ ««Vårt land» koker av harme over dr. Evangs oppførsel». Dagningen. 5. mai 1950.
- ^ «Resolusjon til Regjeringen fra evangeliske samfunn». Aftenposten. 6. mai 1950.
- ^ «Lytter til en død «kvakksalver» hver dag». NRK. 18. mars 2018.