Werner Lueben

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Werner Lueben
Født23. mars 1894Rediger på Wikidata
Wrocław
Død28. juli 1944Rediger på Wikidata (50 år)
Torgau
BeskjeftigelseDommer Rediger på Wikidata
NasjonalitetDet tyske riket

Werner Lueben (født 23. mars 1894 i Breslau i Det tyske keiserrike; død 28. juli 1944 i Torgau) var en tysk jurist og offiser. Han var høyt rangerende militærdommer (Generaloberstabsrichter) med generalløytnants grad.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Werner Lueben kom fra en protestantisk embedsmannsfamilie. Faren var proviantmester i den prøyssiske hær og i militærforvaltningen. Etter Abitur studerte Lueben jura i Halle, et studium som ble avbrutt av frivilligetjeneste ved utbruddet av første verdenskrig. Han ble der etterhvert løytnant, og ble tildelt Jernkorset av II. og av I. klasse. Etter dimittering i februar 1919 sluttet han seg til et frikorps og var med på kampen mot arbeideropprørene. Deretter gjenopptok han studiene og avla den første statseksamen i mai 1920.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Fra 1920 til 1923 var Lueben referendar ved Oberlandesgericht Naumburg. I september 1923 tok han sin annen statseksamen. Så ble han engasjert i rettsvesenet i Bartenstein. I mai 1925 giftet han seg med Klara von Scholten. Fra juni 1928 var han postert i Königsberg. Så ble han postert som Landgerichtsrat til Landretten i Berlin.

Etter Adolf Hitlers og nazipartiets Machtergreifung (maktovertakelsen) i 1933 synes det som om han kom i konflikt med nazistiske organer. Han var en tid dommer i Breslau. Han vekslet over til den militære rettspleien innen Reichswehr. Der steg han i systemet, og etter opprettelsen av Reichskriegsgericht (RKG - rikskrigsretten) i oktober 1936 ble Lueben beordret til rikskrigsadvokatstjeneste, og avanserte også der.

Den 1. januar 1944 blee Werner Lueben senatspresident i RKG, og i dette embede approberte han hundrevis av dødsdommer. Han gikk for det ytterste innen strafferammebestemmelsene og ila dødsstraff systematisk der dette var innen strafferammene. Under Luebens domspraksis falt også Jehovas vitner, som ved sin militærnekting falt inn under bestemmelsene om Zersetzung der Wehrkraft (skade mot krigsinnsatsen).[1]

Selvmord[rediger | rediger kilde]

Werner Lueben tok sitt eget liv den 28. juli 1944 i sin bolig i Torgau, han ble funnet med sin tjenestepistol ved siden. Wehrmacht tilslørte selvmordet og lot det offisielt hete at han døde under et luftangrep. I Torgau ble det arranger sørgeparade, og høyt profilerte deltok ved begravelsen som var i Halle.[2]

Motivene for selvmordet er ikke kjente, og en formodning om en sammenheng til attentatet mot Hitler 20. juli 1944 regnes av historikeren Norbert Haase som formodninger som det ikke er funnet belegg for.[3] Andre formodninger går i retning av samvittighetsnød i det på hans dødsdag skulle ilegges dødsstraffer mot tre katolske prester.[4] Om rettsforfølgelsene mot provikar Carl Lampert, pater Friedrich Lorenz og kapellan Herbert Simoleit (alle med virke i Stettin) hadde Lueben i et skriv til presidenten for Rikskrigsretten den 27. mai 1944 kritisert bevisene og vist til at Gestapo-metodene som hadde frembragt dem ikke sikrer noe egnet grunnlag for tilståelsenes pålitelighet.[5] Domsslutningen var berammet til 28. juli – den dag Lueben tok sitt liv.[6] Men historikeren Haase kan likevel ikke formode dommeren var en ekte «justismartyr», fordi han tidligere i saken synes å ha gått massivt inn for dødsstraff i «Fall Stettin».[7]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Norbert Haase: Generalstabsrichter Werner Lueben. I: Gerd R. Ueberschär (utg.): Hitlers militärische Elite. 68 Lebensläufe. Darmstadt 2011, s. 403.
  2. ^ Norbert Haase: Generalstabsrichter Werner Lueben. I: Gerd R. Ueberschär (utg.): Hitlers militärische Elite. 68 Lebensläufe. Darmstadt 2011, s. 404f.
  3. ^ Norbert Haase: Generalstabsrichter Werner Lueben. I: Gerd R. Ueberschär (utsg.): Hitlers militärische Elite. 68 Lebensläufe. Darmstadt 2011, S. 405: „Angehörige halten 50 Jahre nach den Ereignissen eine Verstrickung in die Attentatspläne für ausgeschlossen“.
  4. ^ Auch zum Folgenden Wolfgang Knauft: „Fall Stettin“ ferngesteuert. Herausgeber Bischöfliches Ordinariat, Berlin 1994, s. 52.
  5. ^ Norbert Haase: Generalstabsrichter Werner Lueben. I: Gerd R. Ueberschär (utg.): Hitlers militärische Elite. 68 Lebensläufe. Darmstadt 2011, d. 404.
  6. ^ Manfred Messerschmidt: Die Wehrmachtjustiz 1933–1945. Schöningh, Paderborn 2005, ISBN 3-506-71349-3, S. 128.
  7. ^ Norbert Haase: Generalstabsrichter Werner Lueben. I: Gerd R. Ueberschär (utg.): Hitlers militärische Elite. 68 Lebensläufe. Darmstadt 2011, s. 405.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Norbert Haase: Generalstabsrichter Werner Lueben. I: Gerd R. Ueberschär (utg.): Hitlers militärische Elite. 68 Lebensläufe (2 Bde. in einem). Primus, 2., durchges. und bilbiogr. aktualisierte Aufl., Darmstadt 2011, ISBN 978-3-89678-727-9, S. 402–406.
  • Benedicta Maria Kempner: Priester vor Hitlers Tribunalen. Rütten u. Loening, München 1966.
  • Benedicta Maria Kempner: Generalstabsrichter Lueben. Ein Justizmärtyrer. In: Publik Nr. 12/1970, s. 21.
  • Wolfgang Knauft: „Fall Stettin“ ferngesteuert. Herausgeber Bischöfliches Ordinariat, Berlin 1994.