Herbert Simoleit
| Herbert Simoleit | |||
|---|---|---|---|
| Født | 22. mai 1908 Berlin | ||
| Død | 13. nov. 1944 (36 år) Halle (Saale) | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest | ||
| Nasjonalitet | Det tyske riket | ||
Herbert Simoleit (født 22. mai 1908 i Steglitz ved Berlin i Preussen i Det tyske rike; henrettet 13. november 1944 i tukthuset i Halle) var en tysk katolsk prest som ble henrettet for sin motstand mot nasjonalsosialismen.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Herbert Simolaists foreldre var konfesjonsforskjellige; moren oppdro ham katolsk, mot farens vilje. Etter en barndom i materiell nød begynte Herbert Simoleit som 25-åring ved det katolske presteseminar i Fulda.
Prest[rediger | rediger kilde]
Han ble presteviet av biskop Konrad von Preysing den 25. mars 1939. Han virket deretter som kapellan først i Greifswald og fra 1941 i Stettin. Han var en populær ungdomssjelesorger. Han hadde også sjelesorg blent de soldater som var forlagt i Stettin, og hadde innrettet ukentlige samtalekrestser blant dem. Der ble han utspionert av Gestapo som blant annet fikk det de etter eget syn mente de trengte av anti-nazistiske ytringer til å straffeforfølge ham, for under samtalene kom presten også inn på politiske temaer og snakket om SS og deres fremferd mot jødene. Han ble arrestert natten 4. til 5. februar 1943 («Fall Stettin»).
Arrestasjon, rettssak, dom, henrettelse[rediger | rediger kilde]
Arrestasjonen var del av en større «opprulling», minst 40 arrestasjoner hvorav elleve katolske prester, til resulterte til slutt i syv fullbyrdede dødsdommer.
Med begrunnelsene «Zersetzung der Wehrkraft» (skade mot krigsinnsatsen) og «Rundfunkverbrechen» (rdioforbrutele - som lytting til fiendtlig radiosending) og et tilfelle av «Feindbegünstigung» (fiendebegunstigelse) ble han dødsdømt 4. september 1944. Dommen ville nok ha blitt felt i juli 1944 hvis det ikke var for at hoveddommeren, Werner Lueben, antagelig ut fra samvittighetskvaler, begikk selvmord om morgenen før den berammede rettsforhandlingen.[1][2][3]
Han ble henrettet sammen med provikar Carl Lampert og pater Friedrich Lorenz i tukthuset i Halle den 13. november 1944.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Auch zum Folgenden Wolfgang Knauft: „Fall Stettin“ ferngesteuert. Herausgeber Bischöfliches Ordinariat, Berlin 1994, s. 52.
- ^ Norbert Haase: Generalstabsrichter Werner Lueben. I: Gerd R. Ueberschär (utg.): Hitlers militärische Elite. 68 Lebensläufe. Darmstadt 2011, d. 404.
- ^ Manfred Messerschmidt: Die Wehrmachtjustiz 1933–1945. Schöningh, Paderborn 2005, ISBN 3-506-71349-3, S. 128.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Heinz Kühn. Blutzeugen des Bistums Berlin. Klausener, Lichtenberg, Lampert, Lorenz, Simoleit, Mandrella, Hirsch, Wachsmann, Metzger, Schäfer, Willimsky, Lenzel, Froehlich. Berlin: Morus-Verlag.
- Benedicta Maria Kempner. Priester vor Hitlers Tribunalen. München: Bertelsmann.
- Helmut Moll, (im Auftrag der Deutschen Bischofskonferenz): Zeugen für Christus. Das deutsche Martyrologium des 20. Jahrhunderts. Paderborn u. a. 1999, 7. überarbeitete und aktualisierte Auflage 2019, ISBN 978-3-506-78012-6, Band I, S. 138–141.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (de) Kortbiografi på Gedenkstätte Deutscher Widerstand
- Eintrag bei der Arbeitsstelle für das deutsche Martyrologium des 20. Jahrhunderts Arkivert 23. april 2019 hos Wayback Machine.