Wergeland og religionene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

{{subst:refforbedcre/1}} Wergeland og religionene dreier seg om Henrik Wergelands forhold til ulike religioner, særlig islam og kristendommen.

Trosfrihet[rediger | rediger kilde]

Henrik Wergeland mente at hvert menneske har rett til trosfrihet, «Man friest være maa i Tro», som det står i Normandens Katechisme (1845). Dette synet var en viktig bakgrunn for at han fremmet forslag om å endre paragraf 2 i Grunnloven av 1814 som forbød jøder adgang til Norge. Under arbeidet med denne saken korresponderte han med betydelige jøder utenfor Norges grenser og fikk venner og støttespillere som skaffet ham informasjon om jødenes situasjon i ulike land. Blant jøder har Wergeland en høy posisjon til denne dag.[1]

Debatt om Wergeland og islam[rediger | rediger kilde]

På dødsleiet skrev Wergeland til følgende i et brev til sin far, presten Nicolai Wergeland, 17. mai 1845: «Mine begreper om Guds storhet og egen litenhet oppfyller meg med stor trøst. Jeg dør som deist, som Allahs oppriktige dyrker (...)»[2] Noe lignende kommer fram i de etterlatte nedtegnelsene etter juristen Wilhelm Lassen, som jevnlig besøkte Henrik Wergeland på dødsleiet våren 1845. Lassens nedtegnelser, skrevet på norsk og fransk, ble først publisert i 1918 i tidsskriftet Edda (nr IX, under redaktør Gerhard Gran) med tittelen «Lidt om Henrik Wergelands sidste Levemaaneder».[3] Lassen var en jevnaldrende venn av Wergeland, og han spilte harpe for ham, men nedtegnelsene ble først gjenfunnet etter hans død. I teksten, skrevet på både norsk og datidens dannelsesspråk fransk, opplyser Lassen først om Wergeland:

«Hans gyldenlakk og kanarifugl var også de ting som i hans øyne ga det beste bevis på hvor vidunderlig denne Verden var, ved hvilken anledning han oppleste for oss noen korte aforismer, hvori han hadde nedskrevet noen av sine trosgrunnsetninger. Disse begynte med at han ville dø som deist og som en Allahs bekjenner.»[4]

På fransk tilføyer Lassen så følgende (her oversatt i 2020 av doktorgradsstipendiat Naïd Mubalegh:

"Når det gjelder religion, forholder han seg til tyrkernes katekisme, som han nettopp hadde lest på ny, og som han mente var utmerket og langt overlegen de dogmene vår religion forkynner. Han hadde først tenkt, sa han til meg, å sende ballen tilbake til Herr S., og fortelle ham at han ikke trengte noen mellommann mellom Gud og seg selv, og at han ydmykt tilba Gud ved å dyrke den store Allah, et cetera (&c.) (...) På dette viset, og når den var i gang, gled samtalen over på den kristne religionen, som den døende satte langt lavere enn tyrkernes og jødenes. Moses, Jesus-Kristus og Muhammed var ifølge ham navnene på tre mennesker som har fylt universet med sin storhet, uten at noe kunne berettige forrangen man gir til vår guddommelige frelser. Fantes det noe mer absurd enn å påstå at vi, for vår frelses skyld, trengte et mellomledd som kunne å føre vår sak foran guddommen?"[5]

Publiseringen hos Edda i 1918 skapte ingen kontroverser. Da historikeren Rolv Laache publiserte et trebindsverk om Wergeland i 1930, refererte han utførlig fra Lassens nedtegnelser om Wergelands vending vekk fra kristendommen og mot islam, før han kort konstaterte: "Wergelands begeistring for muhammedanismen var av gammel dato."[6]

I etterkrigstiden var det en rekke henvisninger til Wergelands kristendomskritikk og til hans positive omtale av islam og jødedom. I 1957 skrev Aage Kabell, litteraturprofessor ved Universitetet i Aarhus i sitt Wergeland-verk: «Wergeland selv fikk aldri synderlig til overs for kristendommen … Dikterens personlige forhold til kristendommen gir seg kraftig uttrykk på dødsleiet i februar 1845.»[7]

Forfatteren Hans Heiberg (f. 1904) skrev i sin biografi i 1972: «Oppgjøret med kristendommen er jo langt mer alvorlig og gjennomtenkt.» Og: «Han tok temaet mer inngående opp med en ny venn, Wilhelm Lassen … De kom til å snakke om den kristne religion, som Wergeland, til Lassens forskrekkelse, ‘satte langt under tyrkernes og jødenes’.»[8]

Først etter 1997 ble saken problematisert, noe som skjedde som reaksjon på et intervju med Yngvar Ustvedt i Dagbladet i mai. Der det ble framstilt som om Wergeland konverterte til islam på dødsleiet. I en kronikk noen dager senere tok Dagne Groven Myhren til motmæle[9]. Hun viste også til bakgrunnen for at en slik forestilling kunne oppstå; blant annet skrev Wergeland i brev til sin far 17. mai 1845: «Jeg døer som Deist, som en Allahs oppriktige og Dyrker». Allah betyr Gud på arabisk, og jøder og kristne med arabisk språk, kaller også Gud for Allah. Uttrykket "deist" peker ikke mot islam, men mot opplysningstiden i Europa[10][11][12].

I kontrast til Lassen og tidligere faglitteratur mener Myhren mener at det er en "overveldende mengde dokumentasjon" i Wergelands egne skrifter som taler for at han døde i den forståelse at kristendommen var hans tro. Og at dette kan utledes av hans dikt og prekener, blant annet av hans verdensforklaring, som er å finne i de to utforminger av hans kosmologiske dikt, Skabelsen, Mennesket og Messias (1830) og Mennesket (1845).

I ettertid skal Ustvedt ha gitt uttrykk for at han ble misforstått av Dagbladet, at han ikke hadde ment å si at Wergeland konverterte til islam, slik noen kan ha fått inntrykk av[13]. Dagne Groven Myhren utdypet sine synspunkter i en ny kronikk, da Wergeland igjen var blitt trukket inn i en debatt om islam: «Henrik Wergeland – en religiøs visjonær for vår tid», som sto på trykk i Aftenposten 7. februar 2004[14]. Det meste av pressedebatten, som også spredte seg til Vårt Land, er samlet i heftet Ble Wergeland muslim?, utgitt av Human-Etisk Forbund[15]. Der er også Ustvedt representert med artikkelen: «Wergeland ble aldri muslim».

Rett før 175-årsdagen for 17. mai-brevet til Wergelands far, i 2020, gikk idéhistorikeren Dag Herbjørnsrud gjennom faglitteraturen og primærkildene på feltet - og for første gang ble hele den relevante delen av Lassens franske tekst oversatt (utført av doktorgradsstipendiat Naïd Mubalegh). Herbjørnsrud viser blant annet til hvordan det Wergeland i en rekke tidligere skrifter hadde satt islam og muslimer generelt over kristendommen og kristne. I Wergelands skildring «De egentlige opphavsmenn til jødenes emansipasjon» (1844) skildrer han hvordan han i Paris i 1831 møtte to jøder fra det muslimske Marokko, og hvordan de fortalte hvordan jøder ble behandlet bedre der enn i det kristne Europa. Det er når han våren 1839 røyker den tobakk, som han kjøper av dem, at Wergeland med ett husker hva de fortalte ham:

«Jeg erindret iblant hvert annet ord jeg hadde talt med dem om deres stilling i Marokko og at de hadde sagt at den var tålelig (sett opp) imot flere kristne land. Tanken om jødenes stilling hos oss var den neste. Jeg fant den skjendig.»[16]

Wergeland begynte da skrive på sitt forslag til Stortinget om å oppheve jødeforbudet i Norge, noe som ble sendt i juni 1839. Lyrikeren skriver: "Således ble forslaget om jødenes emansipasjon til. Æren ikke min, men de to marokkanske jøders!" I dette grunnlovsforslaget skriver da også Wergeland at jøder i både Orienten og i Afrika «i det hele behandles menneskeligere av Mohamedanerne».[17]

I oppfølgerteksten "Wergelands forhold til muslimer, deisme og islam" gjennomgår Herbjørnsrud blant annet hvordan Wergeland leste professor Christopher Andreas Holmboes oversettelse av Tyrkisk katekisme (1829),[18] som hadde undertittelen Til Ungdommen.[19]

Religionsdialog[rediger | rediger kilde]

Wergeland, som hadde studert teologi, og hadde for sin tid gode kunnskaper i religionshistorie (han hadde blant annet lest den danske teolog Christian Bastholms religionshistoriske verker), var opptatt av religiøs toleranse og religionsdialog. Dette er hovedsak i diktet «De tre» i samlingen Jøden (1842). Kjernen i denne teksten er tre morgenbønner, framført av en muslim, en jøde og en kristen. Professor i filosofi Egil A. Wyller, legger vekt på at den kristne bruker uttrykket «den Unævneliges Navn» om den Gud han påkaller, og trekker følgende konklusjon:

«I denne paradoksale avslutningsformulering hos Wergeland er de tre, ja alle store religioners møtested fanget opp – for i den er en universell, intellektuell mystikk gitt til kjenne, hvor alle navn, alt språk, all tanke strander i tausheten og stillheten innfor selve gudsmysteriet – det unevnelige navn.»[20]

For Wergeland var Gud én og den samme, uansett hvilket navn man måtte gi ham.[21]

Av Wergelands diktning framgår at han iblant tenker seg Gud som en sannhetens sol, og at lyset fra denne blir brutt forskjellig i de ulike religioner og trosformer, og dermed i det enkelte menneskes sinn, på tilsvarende vis som lyset brytes ulikt i juveler med forskjellig farge og slipning. Men lyskilden er den samme. («De tre» (1842) og «Kvinderne på Kirkegaarden» (1844).) I «Kvinderne paa Kirkegaarden» (i Jødinden) tar en jødinne fram sitt pannesmykke der det er innfelt en safir, en smaragd og en rubin og uttaler:

«Seer I? lige klart de straale
hver med deres Brudds Kulør,
Himmelbilledet igjen.
Det er Stenens Verd at maale;
Straalekraften, ei om den
Solens Lys tilbageskjød
farvet blaalig, grønlig, rød.
Og hvad bør blandt Mennesker
vel det sande Værd bestemme?
Ikke af hvad Tro man er,
ikke Sprog og ei hvor hjemme.
Dette er kun Stenens Brudd
[...]
ei dens Værd i Straaleevnen.
Liksom sollyset oppfyller edelstenen, fyller Gudsbegrepet og respekten for Herrens bud menneskenes sjeler, sier jødinnen videre. Men det som avgjør sjelens sanne verd, er hvordan denne bevissthet setter frukt i det enkelte menneskes liv. Uansett om det bærer Kaftan eller Munkehætte; det avgjørende er om det makter å virke for «Fred» og «Tolerance». Det er kjennetegnet som forener mennesker på tvers av ulike religioner, og avslører om de tilhører det som her omtales som den usynlige, men «sande Menighed» eller «Herrens egen Menighed».»[22]

I det tidlige diktet «I Tordenen» i «Digte. Første Ring» (1829), heter det:

Christen, Moslem, Hedning, Jøde
maatte dog hverandre møde
inden samme Faders Arme.
Hver med eget Tonefald,
banked' paa den samme Hal,
og, i Røg af Taarer varme.
sank de til hverandres Barme.

"Det er å håpe at teologer vil oppdage at Wergeland kan være til inspirasjon også for dem, ja at de vil innse at han var en nyskapende teolog med dype røtter i fortid og samtid. Noe av det kanskje aller viktigste i vår tid er at han med sin diktning og den teologi som kan utledes av den, har åpnet en dør mot fremmede religioner..."[23]

Kritikk av religiøs praksis[rediger | rediger kilde]

I sine skrifter kan Wergeland være kritisk til religiøs praksis, kristen praksis ikke unntatt. Diktet «Røst i Ørkenen» (Jødinden 1844) åpner for eksempel på denne måten:

«Christenfolkets Hjerter skulde
være varme Julebrød,
Honningfulde,
Nok til hele Verdens Nød,
om den kommer som en Gjæst;
Rosekviste i dem stukne
som til hellig Glædesfest:
-Ve! ve!
Iis de ere, Klumper Sne»

Diktet viser at de kristne har «forherdet seg og glemt sitt kristenløfte. Dette løftet må ifølge teksten bety at de en gang må ha oppfattet hvordan Gud «favned Dybet og det Høje» og til og med det navnløse insektet innen «samme Armes Spand». Da er det nødvendig for dikteren å vekke hjertets erindring for på den måten å forløse nestekjærligheten».[24]

Av «Følg Kaldet» (Jødinden)framgår at dikteren finner det meningsløst at Europa er delt i «Sekter / af forbitret Meningshad».

«Jesu aandige Opstandelse»[rediger | rediger kilde]

I den omarbeidede versjonen av Skabelsen, Mennesket og Messias som Wergeland kalte Mennesket og som ble til dødsleiet, er fremdeles Jesusskikkelsen verkets sentralfigur, som den var det i ungdomsutformingen av diktet. Mennesket avsluttes med en nydiktet epilog, «Jesu aandige OpstandelseI». Epilogen åpner med dikterens fortvilelse over tilstanden i verden. Men i en visjon får han en bekreftelse på at kristendomslyset er en så sterk erkjennelsesbringende og fredsskapende kraft at den vil komme til å vinne fram i verden på lang sikt, uten vold.[25] Han ser videre fram til at kristendommen bl.a. skal befris fra brutale utvekster («Menneskeopdigt»), og at alle kristne skal kunne ta del ved det samme «Herrens Bord», som i den aller første tid.

Etter at Mennesket kom ut i januar 1845, fullførte Wergeland en samling prekener han kalte Fattigmands-Postil. Den har stor interesse i denne sammenheng. [26]

Venner blant katolikker[rediger | rediger kilde]

Wergeland kom tidlig i kontakt med de første katolske geistlige som kom til Christiania for å etablere menighet her. Han uttrykte ved flere anledninger glede over nivået på katolske prekener her til lands. Det sies til og med at han hjalp til med norsken i flere av dem, og han var ghostwriter for to Olavsbønner som ble til i 1843 og som fremdeles er i bruk i Den katolske kirke i Norge.

Han ble venn med den kongelige huskapellan og senere biskop Laurentius J. Studach (prinsesse og senere dronning Josefine var katolikk, og hadde ham med på sine norgesbesøk), men den stedlige sognepresten for Sct. Olafs menighet i hovedstaden, pastor Gottfried Ignatius Montz, ble en kanskje like kjær venn av den norske nasjonaldikteren.[27] Wergeland lot også Montz tilkalle til sitt dødsleie.[28] Montz forfattet en kort biografi om Wergeland.[29] Montz er spesielt nevnt i Wergelands testamente som en av de personer han ønsker skal delta i hans gravfølge.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 27. mai 2008. Besøkt 4. august 2008.  og Jo Benkow i Henrik Wergeland : Såmannen s. 379-407
  2. ^ «Henrik Wergeland ville dø som «Allahs dyrker og bekjenner» 17. mai». Utrop (engelsk). Besøkt 20. september 2021. 
  3. ^ Wilhelm Lassen (1918). Gerhard Gran, red. «Lidt om Henrik Wergelands sidste Levemaaneder». Edda. Aschehoug. IX: 98. Besøkt 20. september 2021. 
  4. ^ «Henrik Wergeland ville dø som «Allahs dyrker og bekjenner» 17. mai». Utrop (engelsk). Besøkt 20. september 2021. 
  5. ^ «Henrik Wergeland ville dø som «Allahs dyrker og bekjenner» 17. mai». Utrop (engelsk). Besøkt 20. september 2021. 
  6. ^ «Henrik Wergeland og hans strid med prokurator Praëm : aktmessig fremstillet, for det meste efter utrykte dokumenter. 1929 no. 2 : 1837-1845 - Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 20. september 2021. 
  7. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 20. september 2021. 
  8. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 20. september 2021. 
  9. ^ i Dagbladet, søndag 25. mai 1997
  10. ^ HW Samlede Skrifter(1918–40) b. V,1 s. 413f
  11. ^ http://www.dokpro.uio.no/wergeland/WV1/WV1089.html
  12. ^ http://www.dagbladet.no/kronikker/970525-kro-1.html
  13. ^ (Dette har Ustvedt uttalt skriftlig og muntlig, bl.a. i intervju i NRK P1, programmet «Norgesglasset» 3. mars 2004.
  14. ^ http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article725347.ece
  15. ^ «Ble Wergeland muslim?» Red. Ronnie Johanson og Kjartan Selnes. Human-Etisk Forbund 2007.
  16. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 20. september 2021. 
  17. ^ «WERGELAND OG STORTINGET». www.wergelandogstortinget.no. Besøkt 20. september 2021. 
  18. ^ «Nasjonalbiblioteket». www.nb.no. Besøkt 20. september 2021. 
  19. ^ Herbjørnsrud, Dag. «Wergelands forhold til muslimer, deisme og islam». Utrop (engelsk). Besøkt 20. september 2021. 
  20. ^ NRK P2-akademiet b. XXXVI. 2006, s. 41
  21. ^ Jamfør at Allah betyr Gud på arabisk, og at kristne arabere altså kaller Gud for Allah. Se Per Kværne og Kari Vogt (1992), Kunnskapsforlagets religionsleksikon, oppslagsord Allah.
  22. ^ NRK, P2-akademiet b. XXXVI: «Religiøs toleranse i Henrik Wergelands ånd» s. 46-47 ved Dagne Groven Myhren.
  23. ^ Se Henrik Wergeland : Såmannen 2008 (red. Kydland, Myhren, Ystad), s. 115: "««Præst er hver for Gud» – Henrik Wergelands tro»
  24. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 12. juli 2011. Besøkt 1. august 2008. 
  25. ^ Jfr. «Jesu aandige Opstandelse» i Mennesket (dikt)
  26. ^ Jf. Kydland, Myhren, Ystad (red) 2008: Henrik Wergeland : Såmannen, særlig artikkelen «Præst er hver for Gud. Henrik Wergelands tro» s. 59-120, som tar opp Wergelands religiøsitet i vidt perspektiv og som også går inn på Fattigmands Postil. Se og http://www.bt.no/meninger/kommentar/landro/article603388.ece
  27. ^ Johs. J. Duin: Streiftog i norsk kirkehistorie, 1450-1880, Oslo: St. Olav Forlag, 1984, s. 280-282, 285-291, 372 ISBN 82-7024-042-7
  28. ^ Duin, s. 294 siterer fra melding 22. nov. 1844: «Wergeland er meget dårlig og De vil neppe treffe ham i live vis De ikke kommer snarest» Wergeland var også meget syk, men han levde, til legenes forundring,helt til 12. juli 1845 og hadde mye glede av Montz.
  29. ^ Duin, s. 294