Warszawa-traktaten i 1705

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Warszawa-traktaten ble underskrevet den 28. november 1705 under den store nordiske krigen. Det var en fredsavtale og en allianse mellom Det svenske imperiet og fraksjonen av Det polsk-litauiske samveldet som var lojale til Stanisław Leszczyński.

Historisk sammenheng[rediger | rediger kilde]

Tidlig i den store nordiske krigen drev Karl XII av Sverige et felttog i Det polsk-litauiske samveldet, der August den sterke, kurfyrsten av Sachsen, hadde vært konge siden 1697. Karl XII hadde som mål å kaste August av tronen og klarte å få sin egen kandidat Stanisław Leszczyński valgt til konge av Polen den 12. juli 1704. Augusts allierte, Peter den store og tsaren av Russland, var motvillige til å gå ut mot Karl XII i et stort slag, etter at Slaget ved Narva som han hadde tapt stort i 1700. En fraksjon av den polske og litauiske adelen aksepterte ikke valget av Leszczyński, som hadde valgt ikke å følge skikkene i samveldet. Sandomir eller Sandomierz-føderasjonen i samveldet støttet August. De erklærte valget som ulovlig, og gjorde støttespillerne til Leszczyński som var organisert i Warszawa-føderasjonen lovløse, erklærte krig mot Sverige og allierte seg med Russland i Narva-traktaten.

En russisk-saksisk-polsk-litauisk armé ble så samlet ved Polotsk (Polatsk, Połock, Polockas), en annen armé i Sachsen, og en tredje alliert styrke kommandert av general Pajkul rykket frem mot Warszawa, hvor Karl XII og Leszczyński oppholdt seg.[1] De saksisk-polske-litauiske hestene til Pajkul nådde utkanten av Warszawa den 31. juli 1705, hvor de ble slått. Arméen ved Polotsk ble nektet å rykke frem vestover av en svensk styrke under Adam Ludwig Lewenhaupt. Dermed ble Leszczyński kronet til konge av Polen i Warszawa den 4. oktober 1705, og Sverige og fraksjonen av samveldet som representerte Leszczyński undertegnet en avtale i Warszawa den 28. september.

Betingelser[rediger | rediger kilde]

Sverige fikk lov til å okkupere byene og festningene i Det polstk-litauiske samveldet og rekruttere soldater i området uten restriksjoner. Anti-svenske allianser som var underskrevet av samveldet ble erklært ugyldige, og Polen skulle bare skrive under avtaler med samtykke fra Karl XII.

Regionene til samveldet, Kurland, Litauen, Det kongelige Preussen og Rutenia skulle bare eksportere varer gjennom den svenske havnebyen Riga, den polske havnebyen Połągav (Palanga, Palonga) i Kurland skulle forlates. I samveldet fikk de svenske kjøpmenn skattefritak og rett til å slå seg ned og drive handel.

Avtalen delte videre områdene til samveldet som da var under russisk okkupasjon mellom partene: Områdene rundt Smolensk og Kiev skulle tilbake til Polen-Litauen, mens Polsk Livland og Kurland skulle gis til Sverige da de var erobret tilbake . For fremtidige kandidater til den polske tronen, ble avtalen gjort til en del av pacta conventa, som betød at alle fremtidige kandidater måtte støtte avtalen.

Ettervirknining[rediger | rediger kilde]

Som ventet, så gjorde avtalen det umulig for en intern samling av Warszawa- og Sandomir-føderasjonene. Tidlig i 1706 nådde August den sterke Warszawa med en kavaleristyrke og tvang Schulenburg til å flytte arméen sin i Sachsen inn i Polen-Litauen. Schulenburg ble avskåret og slått av Rehnskiöld i slaget ved Fraustadt. Arméen samlet i Polotsk var blitt flyttet til Grodno (Hrodna, Gardinas, Garten), hvor den gikk på et taktisk nederlag og ble tvunget tilbake østover. Karl XII okkuperte så Sachsen og tvang August til å forlate både den polske kronen og sine allierte i Altranstädt-traktaten i 1706.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Anisimov, Evgen Viktorovich: The reforms of Peter the Great. Progress through coercion in Russland . Utgitt av M.E. Sharpe|dato1993 i serien «The New Russian History». ISBN 1563240475
  • Bromley, J. S. Rise of Storbritannia & Russland, 1688-1725. The New Cambridge Modern History. 6. CUP Archive. ISBN 0521075246. *
  • Frost, Robert I (2000). The Northern Wars. War, State and Society in Northeastern Europe 1558-1721. Harlow: Longman. ISBN 978-0-582-06429-4. 

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Anisimov (1993), s. 104