Waqf

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Et gammelt waqfdokument

Waqf (arabisk وقف, også transkribert vakf eller vakyf, plural: أوقاف aukaf; tyrkisk: vakıf, flertall: [evkaf]; bulgarsk: вакъф, vakuf, albansk: Vakëf eller vakfi, i Maghreb habūs) er i islamske land en gave til Gud i velgjørende hensikt. Uansett hvilken verdi gaven har, er det intensjonen bak gaven som betyr noe. Om gaven er av stor verdi finnes det mulighet for donator å bestemme hva den skal benyttes til, dette ved å nedtegne sin vilje i et waqfdokument (waqfiya).

En waqf skal gjerne være noe som kan beholde sin verdi som for eksempel landegods eller bygninger. Andre eksempler på mulige donasjoner er penger, dersom de investeres godt, eller bøker til moskéen.

Det finnes to forskjellige typer av waqf. Den første skulle kunne kalles «offentlig waqf». Hensikten med en offentlig waqf er blant annet å støtte de fattige eller finansiere moskébygg. Et moskébygg kan i seg selv ses som en waqf. Alle mennesker har mulighet til å donere en waqf, men historisk sett har det fremst vært formuende og fremstående mennesker som sultaner eller guvernører som har donert waqfer i store mengder for å forøke sin sosiale status og samtidig fremstå som gudfryktige.

Den andre typen av waqf er «familiewaqfen». Her anser donatoren at de trengende i stedet for de fattige er den egne familien. Donator får selv bestemme hvorledes systemet for familiewaqfen skal utformes og hvilke familiemedlemmer som skal få ta del av waqfen. Vanlig forekommende er at kvinnelige familiemedlemmer i første generasjon blir inkluderte men at deres barn ekskluderes. også familiewaqfen motiveres som religiøs ettersom donasjonen gis til Gud selv om den altså fysisk tilfaller donators familie.

Ettersom en stiftelse til en moské er skattefri, har under historiens løp dette institutt blitt benyttet som et middel mot konfiskasjon og utpressing, ved at privatpersoner delvis har pleid å avstå sitt gods til moskéer og stiftelser under den form at eieren har betalt 10-15% av takseringsverdien og en lav årsrente, men for øvrig beholdt bruksretten og den øvrige delen av avkastningen. Stifterens rettigheter overgår på hans direkte avkom i ubrutt kjede; brytes denne, tilfaller eiendommen uavkortet donasjonsmottakeren.

Litteratur[rediger | rediger kilde]