Vrakene ved Sælør

Vrakene ved Sælør er en skipskirkegård rundt Sælør (også kalt Sæløer eller Sæløyene, av og til Selør) med flere gamle vrak som hadde blitt funnet i nyere tid. Funnene har blitt kjent langt utenfor Norges grenser etter utgravninger og undersøkelser av Norsk Sjøfartsmuseum i samarbeid med Seløer Kystlag og Farsund Dykkerklubb fram til 1993.

Seløyene[rediger | rediger kilde]

Seløyene var et meget viktig havneområde for ferdene langs kysten, ettersom Norges sørligste fastlandspunkt, Lindesnes, i eldre tid hindret skip og båt som trafikkerte strekningen langs norskekysten ved dårlig vær. Mellom Seløyene og delvis Markøy kunne sjøfarende finne ly mot sjø og vind underveis til eller fra havner i Skagerrak, Kattegat og Østersjøen, eller for skip som skulle nordover. Som en naturhavn kunne Seløyene fungere som et midtertidig oppholdssted for besetninger ombord på handelsfartøyer og krigsskip som seilte opp og nedover norskekysten.

Ved Norges sydspiss møttes den viktige kystleia med de oversjøiske forbindelsene, seilskipene som skulle ta seg ut og inn Skagerrak søkte opp under norskekysten ved Neset som den landkjenningen, med flere naturlige havner å søke tilflukt i mot vær og vind. Farvannet omkring Lindesnes var fryktet, ettersom to hav møtes; Skagerrak og Nordsjøen, hvor kraftige vinder og havstrømmer oppstår. Strekningen mellom Lindesnes og Lista i vest er av sjøfartshistorikere blitt omtalt som et "et klassisk forlisdistrikt". Seløyene er nevnt flere steder i sagaene fra vikingtiden og middelalderen, blant annet Olav den hellige som lå lenge der med tretten skip.

I et temmelig begrenset område mellom øyene ble flere skipsvrak lokalisert, blant annet hele tre vrak fra senmiddelalderen som blir kalt «Selør 2», «Selør 3» og «Selør 4». I den nære regionen ble det også oppdaget flere vrak av historisk verdi, men farvannet rundt Selør ble fredet i 1987, og siden har det vært forbud mot sportsdykking rundt øyene. Flere vrak har siden blitt internasjonalt kjent som «Tønnevraket» og «Flisevraket» etter deres last.

Selør 2[rediger | rediger kilde]

«Koggen», det første middelalderfartøyet som er funnet utenfor Selør, ble oppdaget i 1984 i søndre innseiling til Selør av sportsdykker. I 1970-årene ble søndre innseiling sperret, og dermed ble sjøbunnen utsatt for erosjon, slik at vrakdeler kom til syne. Det var ikke ressurser for en fullstendig utgravning, men erosjonen tvunget fram en bergnings- og dokumentasjonsoperasjon. For å beskytte funnstedet ble det sikret med fiberduk og sandsekker etter oppdraget var avsluttet. Ved senere inspeksjon kunne man fastslå at vrakrestene fremdeles er i god forfatning.

Fartøyet har en flatbunnet konstruksjon i en blanding av klink- og kravellteknikk, fra kjølbordet følger de neste fire bordganger i kravell, deretter over i klink. Ved hjelp av c14-datering ble vraket datert til perioden 1265-1385. Det har blitt tolket som en kogge av nordtysk/frisisk opprinnelse, ettersom kogger var flatbunnede farkoster med et «flak», den flate delen av bunnen, med bordgangene i kravell. På funnstedet finnes to skrogflak uten umiddelbar forbindelse, som ligger så tett på hverandre at det må dreie seg om samme fartøy. Vrakrestene dekker et areal på om lag 15 x 5 meter, man tror det opprinnelige fartøyet har vært over 20 meter lang. Senere mener man at skipet kan ha hatt en lengde på 23 meter og en bredde på 8 meter, og er uten kjøl.

På grunnlag av undersøkelsene tror man at fartøyet forlist lenger ute i skjærgården, og at det kan være skrogdeler som er drevet inn til den nåværende posisjon. Det er ikke funnet spor av last eller annet daterbart materiale på funnstedet utenom fartøysrestene.

Selør 3[rediger | rediger kilde]

«Flisevraket» ble oppdaget i 1987 av dykkere fra Mandal. Treverk etter fartøyet enten har forsvunnet eller blitt begravd under en ganske omfattende last som består av flere tusen glasserte, keramiske fliser, flere store møllesteiner og flere garbobber (kobberbarrer).

De keramiske flisene har blitt datert til år 1520 e.Kr, pluss/minus 40 år, perioden 1480 til 1560. Flisene er nesten kvadratisk og er glasert på den ene siden. Glasuren går i gule, brune og grønne sjatteringer, og er fremdeles ikke svekket etter den lange tiden i vannet. Trolig var det mellom 7 000 og 8 000 flis i sjøbunnen. Flere fragmenterte møllesteiner i vulkansk tuff ble også funnet, disse varierer i diameter mellom 1 og 1,5 meter, med tykkelse på om lag 40 til 50 centimeter. Av garkobberet er det tatt opp tre stykker, den største har en diameter på 70 til 80 centimeter (oval form). I kobberoksygden mellom to garkobber-skiver ble kornaks og halm oppdaget, disse hadde blitt fanget mellom skivene som var korrodert sammen.

Bare lasten har blitt funnet, men er ikke tatt opp, og er nå sikret ved dykkeforbud av Miljøverndepartementet.

Selør 4[rediger | rediger kilde]

«Tønnevraket» ble funnet på grunt vann av dykkere fra Farsund D.K. etter tips av en lokal fisker som fant rare gjenstander i fiskerusene sine. Det tredje vraket funnet ved Selør blir kalt «Tønnevraket» etter eiketønner som har kalkmørtel i seg i tillegg til flere keramiske varer som takstein av typen munkepanner eller «munker og nonner» og store teglstein.

Det ble funnet en rekke tønner som er stuet liggende i skrogets lengde fra ende til ende, den enslige tønnen er nesten sylindrisk, 78 cm lange og ca. 45 cm i diameter. De er bygget av meget kraftige staver, som later til å være i bartre, muligens furu, bundet sammen av vidjeband og einer. Lokk og bunn er av eik, med diameter på ca. 44 cm. Store mengder gråhvit stein som har vist seg å være kalk eller kalkmørtel, har ligget i tønnene. Et spesielt funn er en del tekstil som ble oppdaget på vrakets akterskipet. Tekstilfunn med maritim tilknytning fra 1400-tallet er svært sjelden, trolig var de to stykker tekstil av ull reserveduk til seil eller tatt om bord som last. Et annet funn var en steinkule fra en kanon med en diameter på 8,4 cm. Tilsvarende en 4-punds kanon.

Selve vraket som har blitt datert til perioden 1410-1460 e.Kr, ble anslått til en lengde på ca. 17 meter og en bredde på 5 meter, hvilken tyder på at fartøyet måtte ha vært over 20 meter langt. Det er ikke fullstendig utgravet, man bare hadde en prøvegravning ned i akterskipet som har vært skarpt i undervannsskroget. Fartøyet er klinkbygget med åpen garnering innvendig og all trevirke er av eik. Avstanden mellom spantene er ca. 50 cm, med et mellomrom på tretti centimeter. Bare tre meter av kjølen var avdekket, den er ca. 12 cm bred og 22 cm høy, med en 19 cm ekstra oppklossing for de tre akterste spant som mangler. Innvendig hadde fartøyet åpen garnering, som mer hadde preg av langsgående avstivning, bare fire garneringsbord var funnet på styrbord side som har 15 bordganger.

Korshavn-vraket[rediger | rediger kilde]

Det ble oppdaget et nytt vrak i 1994 utenfor Korshavn i Lyngdal kommune. Det blir ikke tilstrekkelig dokumentert på grunn av dårlig arbeidsforhold på lokaliteten, men vraket ble datert til ca. 1460 e.Kr. Den foreløpige rapporten om undersøkelsene i 1994 viser at skipskonstruksjonen kan være enestående; en blanding av klink og kravell. De første tre til fire bordganger var i kravell, kant mot kant, deretter i klink med overlappende kanter.

Hundevika-skipet[rediger | rediger kilde]

Litt over ti kilometer fra Sælør i Hundevika, Farsund mot vest ble et middelalderfartøy oppdaget av en sportsdykker i 1990. Det viser seg å bli et interessant funn som er kjent internasjonalt sett. Det har blitt datert til perioden 1280-1400 og er klinkbygget. Det var et frakteskip som opprinnelig hadde vært ca. 15 meter langt og 6 meter bredt, som har likhetstrekk med Kalmar II. Etter undersøkelsen i mars 1990 ble vrakrestene tildekket med sand og sandsekker som sikring.

Fartøyet som har vært klinkbygget, var konstruert som et frakteskip for tyngre last ettersom det er funnet en åpen garnering innvendige på skroget som fungerte som landskipsforsterkninger, dels hjulpet av fire bjelker som sett på Kalmar II-vraket som støtter kjølsvinet. En foring som består av langskips stokker av bjerk og tverrgående stokker, skiller lasten og garneringen fra hverandre, for å beskytte lasten og skipet under seilas. Mellom stokkene er det lagt inn bjerkeris og halm. Mastehullet ligger 9,3 meter fra akterenden som har rester av stavnror med kraftige rorbeslag.

Lasten ombord på skipet består av store røde teglstein, dimensjon 31,5 x 14 x 7,5 cm og flere granittblokker.