Valget til Frankrikes nasjonalforsamling 2017
| 11. juni 2017 | |||
|---|---|---|---|
| 577 mandater på valg, 289 trengs for flertall | |||
| Valgdeltakelse | 48,71 % (1. omgang), 42,64 % (2. omgang) av 47,57 millioner stemmeberettigede | ||
.jpg) |
.jpg) |
 |
|
| Partileder | Édouard Philippe | Bernard Accoyer | François Bayrou |
| Parti | La Republique en Marche | Les Républicains | Mouvement démocrate |
| Stemmer | 28,2 %
43,1 %
|
15,8 %
22,2 %
|
4,1 %
6,1 %
|
| Mandater | 308
|
112
|
42
|
.jpg) |
_2.jpg) |
.jpg) |
|
| Partileder | Jean-Christophe Cambadélis | Jean-Luc Mélenchon | Jean-Christophe Lagarde |
| Parti | Parti socialiste | La France insoumise | Union des démocrates et indépendants |
| Stemmer | 7,4 %
5,7 %
|
11 %
4,9 %
|
3 %
3 %
|
| Mandater | 30
|
17
|
17
|
 |
 |
||
| Partileder | Pierre Laurent | Marine Le Pen | |
| Parti | Parti communiste français | Front National | |
| Stemmer | 2,7 %
|
13,2 %
|
|
| Mandater | 10
|
8
|
|
 | |||
Valget til Frankrikes nasjonalforsamling 2017 ble avholdt 11. og 18. juni 2017.
Etter den andre valgdagen 18. juni 2017, hadde La Republique en Marche! (LREM) alene fått innvalgt 308 deputerte, og dermed alminnelig flertall alene. Samarbeidspartiet Mouvement démocrate fikk 42 deputerte, og tilsammen hadde dermed disse partiene 350 medlemmer av nasjonalforsamlingen.
Valgdeltakelsen den andre valgdagen var meget lav, kun 42,6 % av de stemmeberettigede.[1][2][3]
Valgsystem
[rediger | rediger kilde]Valget foregår hvert femte år ved direkte valg i enkeltpersonkretser, i to omganger. Dersom en kandidat oppnår absolutt flertall i første omgang, er vedkommende valgt. Forutsetningen er at antallet stemmer som kandidaten har oppnådd, utgjør mer enn en firedel av stemmeberettigede i valgkretsen. For å kunne delta i den andre valgomgangen, må en kandidat oppnå et antall stemmer som tilsvarer minst 12,5 % av de stemmeberettigede. Dersom bare én person kommer på dette nivået, vil også den som fikk det nest største antall stemmer, delta i andre valgomgang. I andre valgomgang vinner den som oppnår flest stemmer.[4]
Dersom et sete blir ledig i løpet av en valgperiode, vil den som oppnådde det nest høyeste antall stemmer, bli innkalt til parlamentet. Det gjelder dersom den valgte kandidat dør, gjør tjeneste i regjeringen eller Conseil constitutionnel, eller tjenestegjør på et enkeltoppdrag for regjeringen lengre enn seks måneder. I alle andre tilfeller avholdes suppleringsvalg tre måneder etter at ledigheten oppstår, med mindre denne oppstår i valgåret.[4]
Stemmerettsalderen er 18 år.
Utgangsposisjon
[rediger | rediger kilde]Parti socialiste ble største parti ved valget i 2012. Den da nyvalgte president François Hollande kom selv fra PS. Selv med 280 representanter fikk partiet ikke flertall alene, som ville krevet 289 plasser. Partiet dannet deretter en koalisjon med Parti radical de gauche (12 medlemmer).
Valgbarhetsalderen var senket fra 23 til 18 år, og en 22 år gammel kvinne ble det yngste parlamentsmedlem etter etableringen av den femte republikk i 1958. Antallet kvinner steg fra 107 i 2007 til 155. Dette skyldtes PS' valgseier, som hadde 45 % kvinner på sine lister, mot republikanernes 30 %.[4]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Schubert, Christian (18. juni 2017). «Reformziele des Präsidenten : Nach der Wahl ist vor der Arbeit». Frankfurter Allgemeine Zeitung (på tysk). ISSN 0174-4909. Besøkt 18. juni 2017.
- ^ «Macron gewinnt absolute Mehrheit in der Nationalversammlung». Frankfurter Allgemeine Zeitung (på tysk). 18. juni 2017. ISSN 0174-4909. Besøkt 18. juni 2017.[død lenke]
- ^ l'Intérieur, Ministère de. «Elections législatives 2017». elections.interieur.gouv.fr. Besøkt 19. juni 2017.
- ^ a b c Union, Inter-Parliamentary. «IPU PARLINE database: FRANCE (Assemblée nationale), Full text». www.ipu.org. Besøkt 30. mars 2017.