Värmlandstoget

Värmlandstoget er et norsk felttog i januar 1225 foretatt av kong Håkon Håkonsson mot värmlendingene som hadde gitt sin støtte og ly til de norske opprørerne kjent som ribbungene. Sigurd Ribbung ledet ribbungene fra sensommeren til høsten 1224 og startet et nytt opprør. Ribbungene tok seg inn i Romerike fra Värmland. Håkons felttog inn i Sverige ble resultatsløst og gav nye tilbakeslag.

Forspillet

Gjennom flere tiår hadde värmlandsbygdene likesom de norske grensebygdene vært tilholdssted for krigerflokker som opererte på Østlandet, dels med värmlendingenes velsignelse dels motvilje. Dette ville kongen ramme og tvinge folk til å slutte med å gi noe form for hjelp. Han sendte først brev til den svenske kongen, Erik Eriksson, og formynderregjeringen i Sverige.

I julen mottok den norske kongen svar fra svenskene om at de ikke ville foreta seg noe med forholdene i de svenske grensetraktene i de urolige tidene. Stormennene var i sterk opposisjon til den umyndige svenskekongen. Kong Håkon stevnet til seg alle sysselmennene på Opplandene, vikværingene på Viken samt Marker og sendte melding til Arnbjørn Jonsson om å møte opp ved Eidskog i Hedmark.

9. januar 1225 drog kongen fra Tønsberg over til Drøbak med hæren og fortsatte landvegen til Oslo. Mandag 20. januar drog kongen ut fra Oslo mot Romerike og langs elven Glomma til Nes der sysselmennene Fridrek Slafse og Ivar på Skedjuhov ventet med 300 godt rustede hedmarkinger i sitt følge. Den norske hæren rykket inn til grensen der de startet innmarsjen i en imponerende maktdemonstrasjon som er blitt levende skildret i sagnene for ettertiden, en av de meste nøyaktige beskrivelser av et hærtog i norgeshistorien er nedskrevet i Håkon Håkonssons saga.

Värmlandstoget

Først red 122 «holdere» (bereden holder som leide en eller flere hester uten rytter) i spiss, fulgt av 80 beredne hirdmenn og skutelsveiner som utgjort en tetgruppe med ryttere og infanteri på hestene som ble leid av holdere. Dernest fulgte 240 regulære ryttere og bak dem 720 mann infanteri på sleder fra Opplandene. Så kom nok en bereden avdeling på 360 mann ledet av Nikolas Pålsson og Harald Stangarfylja, resten av det sledetransporterte infanteriet fra Viken, mer enn 960 mann. Sist red fem sveithøvdinger som ettertrygd med 600 ryttere.

Denne marsjkolonnen var nærmere 24 kilometer lang med 1200 ryttere og 1800 mann infanteri på til sammen 25 hundre utvalgte menn (3000) og vel 600 væpnede menn eller 3600 mann. En stor del av hærmennene hadde to eller tre hester og med hver hest fulgte en hestekar. Over fire tusen nordmenn deltok i felttoget inn i Värmland. Taktisk sett fulgte nordmennene kavaleristisk oppskrift om hvordan å disponere deres rytterne og fotfolk ble enten satt på hestene eller tatt med på hestetrukkede sleder som følgeinfanteri.

Før nordmennene nådde grensen hadde en fortropp på åtti mann vært sendt som rekognoseringsenhet med sikring. Oppdrag deres var å oppdage og varsle om fiendtlige bevegelse tilbake til en sambandsenhet på 30 ryttere som underrettet hæren om eventuelle oppdagelser. Dette er en avanserte forståelse av kavaleritaktikk og krigføring som dessverre altfor sjeldent hadde kommet fram i sagnene.

I den strenge vinterkulden fortsatte nordmennene til Morast i Eda 24. januar 1225, men etter få dager tok hestefôret slutt. Deretter gikk hæren ut på bygdene der de plyndret, herjet og satte fyr på alle gårdsbygningene som imidlertid hadde vært evakuert av värmlendingene som på forhånd fikk advarsel fra biskop Nikolas Arnesson i Oslo. Värmlendingene trakk seg lengre opp i landet og lagt ned en bråte på veien mot Arvika som ble oppgitt så snart 100 bueskyttere til hest dukket opp.

Overalt for nordmennene med stor effektivitet på värmlandsbygdene uten mye motstand, overalt der de kom hadde värmlendingene rømte vekk, forlot deres gårdene som ble flammenes rov. Men det var ikke nok proviant og fôr for styrkene som hadde blitt samlet i all hast uten forberedelse på et lengre hærtog så etter få dager måtte kongen vendte hjemover. Nordmennene på veien tilbake snublet over en hærsamling av värmlendingene i bygda Holmedal sørvest i Värmland som dels beskyttes av kleiver og tett skog. De norske rytterne kunne ikke gå til angrep i den dype snøen. Nordmennene til fots tok seg inn i skogen, men bøndene flyktet uten nevneverdig motstand utover pilskudd.

Ribbungenes angrep på Tønsberg

Den norske hæren kom over grensen tilbake inn i det norske riket ved Rødenes i Østfold. Der fikk kongen melding om at Arnbjørn Jonsson med 480 mann i hans følge ved Eidskog fikk rede på et hærtog av Sigurd Ribbung med hans styrkene ved Oslo.

Jonsson skyndte seg dit, men oppdaget at ribbungene hadde trukket seg oppe i landet og vestover. Ribbungene dro fordel av det kongelige oppbudet som tømte forsvaret av Viken for verdifulle styrker og toget forbi Oslo ned til Vestfold der de angrepet byen Tønsberg ved 24. januar 1225 om aften.

På festningen Berget hadde kongen etterlatt en garnison på 300 mann, men de mannsterke ribbungene stormet ned på byen som ble inntatt og plyndret. 14 kongsmenn falt under de harde stridighetene som raste gjennom natten, et par- hirdmann Kjetil Staur og gjesten Eiliv Dverg, verget seg i flere timer alene i ei loftstove med stor heder før de ble stukket ned fra taket av ribbungene.

Ribbungene deretter satte fyr på kongens skip, en god tjuesesse og den raske «Sættaspillir» (forliksbryteren), i alt brente de 16 skip og drepte to kjøpmenn. Den neste dagen kom Arnbjørn Jonsson til byen, men ribbungene var dratt vekk oppe i landet. Med de gjenværende skipene i Tønsberg kom Jonsson seg over til Østfold der han sendt melding om det inntrufne til kongen.

Vinterfelttogene på Østlandet

Kongen dro straks til Oslo der han ble underrettet om begivenhetene i Tønsberg. Hæren som fulgte med ham, ble delt i tre og sendt hver for seg oppe i landet. Lodin Gunnesson med opplendingene rykket opp på Romerike mens kongen fortsatte videre opp i Hakadal til Hadeland med sin tredjedel og den siste tredjedelen dro til Tønsberg.

Vinterfelttogene på Østlandet ble meget hardt i vinteren med mye snø og en hard kulde. Kongen tok seg fram til Jevnaker på Hadeland, men ribbungene som stevnet mot Opplandene fra Vestfold sendte ut fortropper som oppdaget birkebeinene på Ringerike og Hadeland. Det kom til flere trefninger som forvarslet begge hærer.

Kong Håkon tok opp forfølgelse av ribbungene som tok veien ned mot Tyrifjorden. Men der måtte kongen stoppet og mønstret sine styrkene som hadde stort frafall i mellomtiden. Bare 240 mann var tilbake utenom sveinene og de fleste var beredne, hestene var svært slitne. Kongen måtte oppgav forfølgelsen og vendte tilbake til Tønsberg.

Sigurd Ribbung stevnet til seg ribbungene på nytt i mars 1225 og drog fra Romerike med hele hæren opp på Hedmark. De vant slaget på Stange og erobret Hedmark etter hedmarkingene var beseiret.

Etterspillet

Värmlandsfelttoget hadde ikke gitt det militære resultatet som kongen håpet på, istedenfor hadde ribbungene utnyttet denne anledningen for et ødeleggende angrep på den kongelige flåten i Tønsberg og for et angrep på Hedmark som ble en suksess tross hissige motstand.

Deres strategi som gikk ut på en bevegelseskrigføring over store avstander der man unngikk birkebeinene på deres premisser og valgte selv tid og sted for sine militære presentasjoner. Deres mindre, mer manøvrerbare sveitavdelinger sammenliknet med de større styrkene organiserte som oppbud eller mobiliseringshær hadde vist seg mer fordelaktig på det indre Østlandet. I virkeligheten fantes det ikke en militær løsning på opprøret ved våren 1225.

Nordmennene og svenskene fikk et vanskelig forhold for lang tid framover som resultatet av felttoget inn i Värmland som var ikke oppgjort før freden i Lödöse i 1249, flere ganger kom det nært til åpen krig mellom kongene. Imidtertid hadde kong Håkon Håkonsson klart å få en slutt på ribbungopprøret med politiske verktøyer.

Kilder

• Åke F. Jensen Kavaleriet i Norge 1200–1994 1995 ISBN 82-90545-43-6
• Håkon Håkonssons saga