Tomás de Torquemada

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Generalinkvisitor Tomás de Torquemada

Tomás de Torquemada (født 1420 i Torquemada ved Palencia i Spania, død 16. september 1498 i Ávila) var en spansk dominikanerprest som ble den spanske inkvisisjons generalinkvisitor (på folkemunne storinkvisitor).

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Tomás de Torquemada vokste opp i Valladolid. Han kom fra en familie med flere conversos (konverterte fra jødedommen). Hans onkel, kardinal Juan de Torquemada var en kjent teolog,[1] hvis bestemor var også en conversa; den samtidige historiker Hernando del Pulgar (selv en converso) nedtegnet at hans onkel, Juan de Torquemada, hadde en forfader Álvar Fernández de Torquemada gift med en førstegenerasjons jødisk conversa.[2][3]

Hernando del Pulgar, i boken Claros varones de Castilla, sier om Toquemada, «sus aguelos fueron de linage de los Judios convertidos á nuestra Santa Fé Católica» («Hans besteforeldre nedstammet fra jøder som hadde konverter til vår hellige katolske tro»).[4]

Som geistlig[rediger | rediger kilde]

Tomás de Torquemada ble likesom sin onkel (kardinal Juan de Torquemada[1]) dominikaner. Som from, lærd og asketisk ung munk ble han utsendt som prior til dominikanernes kommunitet Santa Cruz i Segovia, hvor han ble skriftefar for prinsesse Isabella, kronarving til Kastilla. Hun ble kronet i 1473, og et tiår etter ble pater Torquemada Spanias generalinkvisitor.

Det finnes svært lite sikker informasjon om Torquemadas personlige liv, men desto flere spekulasjoner. I løpet av de femten år han ledet den spanske inkvisisjon vokste denne institusjonen fra å ha et eneste tribunal i landet, i Sevilla, til et landsomspennende nettverk med to dusin domssteder. Den spanske inkvisisjon skulle snart berøre livene til så godt som hver eneste borger i landet.

Heretikere og conversos var dens primære mål, men enhver som tok til orde mot inkvisisjonen kunne komme i dens søkelys. For å bidra til beskyttelsen mot heresier gikk Torquemada i bresjen for brenning av ikke-katolsk litteratur, som den jødiske Talmud og (etter Granadas fall i 1492) også av arabiske bøker.

At det fantes så mange overflatisk konverterte blant både moriscos og marranos (det vil si krypto-jøder), som hadde tilpasset seg den kristne fold fordi det var gunstig av sosiale, politiske og økonomiske grunner, var noe som datidens spanske monarker, og særlig kong Ferdinand og dronning Isabella, fornemmet som en trussel mot spanias religiøse og sosiale liv.[5][6][7] Og Torquemada ble en av de viktige personer som støttet opp om Alhambradekretet, som utviste jødene fra Spania i 1492.

Den spanske inkvisisjon ble beskyldt for å benytte brutale metoder. Pave Sixtus IV kritiserte i 1482 inkvisitorene i Sevilla på denne måten:

«uten å respektere rettslige betingelser har (de) krenket rettferden ved å ta mange personer i forvaring som de så har straffet med streng tortur og tillagt dem, uten rettslig grunnlag, forbrytelsen heresi, og inndratt de dødsdømtes formuer. Store antall av dem har kommet til Den apostoliske stol for å søke tilflukt fra eksessene og bedyret sin rettroenhet.»

Det kom stadige klager. Men den spanske inkvisisjon stod under spansk kongelig kontroll. Da Torquemádas helse var svekket klarte imidlertid pave Aleksander VI å få utnevnt fire assisterende inkvisitorer i huni 1494 med et oppdrag å få stagget den spanske inkvisisjons fremferd.

Det hersker noe uenighet om antallet dødsofre for den spanske inkvisisjon i de femten år Torquemada var dens storinkvisitor. Noen mener at det dreier seg om 2000 dødsdommer (og at det ble ført saker mot 100.000 personer)[8]. Men Hernando del Pulgar, som var dronning Isabellas sekretær, skriver at det fant sted 2000 henrettelser totalt i hennes regjeringstid.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]