Tjærebrenning

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Tjæremile)
Hopp til navigering Hopp til søk

Tjærebrenning er utvinning av tjære ved tørrdestillasjon av harpiksholdig trevirke. Tjære lages av tyri som er fettstoffet, harpiksen, i kjerneveden og røttene til furu. Tjære ble brukt som impregneringsmiddel på båter, hus, tau, fiskegarn og også som medisin. Det er flere teknikker for å utvinne tjære som tjæremile, tjærehjell, tjæregrav, myrmiler, tjæreovn og i gryte.

De eldste daterte tjæremilene er fra 1000- tallet, men det kan ikke utelukkes at det kan finnes eldre. Milene var i bruk til innpå 1900- tallet. Tjæreovner er til nå kjent fra 1600- tallet og fremover. De finnes i de fleste deler av landet der det har vært tilgang på furu. Sentrale områder er Oppland, Hedmark og Trøndelag, men også for eksempel i Nordreisa, Skibotn[1] og Bardu i Troms. Myrmiler er kjent i Østerdalen, Nordmøre, Trøndelag og Helgeland.

Milebrenning[rediger | rediger kilde]

Underlaget[rediger | rediger kilde]

Djup tjøredal på Öland

Milebrenning er den vanligste tjærebrenningsmetoden. Før en kan bygge ei mile, må underlaget, den traktformede tjæredalen gjøres klar. Det har vært vanlig å grave den delvis inn i svakt skrånende terreng. En del av underlaget blir bygd opp av stein eller en stokkekonstruksjon. Underlaget må være tett, slik at tjæra kan renne nedover i trakta. For å gjøre bunnen tett har det tradisjonelt blitt brukt bjørkenever. Til ei stor mile kunne det gå med opp til 1500 neverflak.[2] I senere tid har papp og bølgeblikk blitt brukt som underlag. I bunnen av trakta er det ei helle med hull, som tjæra kan renne ned igjennom. Under den oppbygde delen er det en gang inn til midten. Under tappehullet ble det plassert en uthulet stokk med ei renne i, slik at tjæra kan samles opp.

Furuveden[rediger | rediger kilde]

Tjæremile fra Åsnes Finnskog i Åsnes kommune

Det går med store mengder kløyvde fururøtter til ei tjæremile, og det kreves svært mye arbeid. Det har blitt regnet på at det tar opptil ett årsverk å gjøre veden klar.[2]

Fururøttene bør helst være så gamle at ytterveden har råtnet vekk. Stubben bør da være 10-15 år, eller mer.[2] En kjenner eksempel på miler der det har blitt brukt ved fra mer enn 150 år gamle stubber.[3]

Arbeidet med stubbebryting gjøres på høsten. Når telen kommer kan røttene fraktes til mileplassen. Så blir de renset og grovkløyvd. Deretter blir veden finkløyvd til spik, den blir sortert og stablet for tørking. Frosne røtter kan gjøre kløyvingen lettere.

Bygging av mila[rediger | rediger kilde]

Skjematisk skisse av ei tjæremile. Høyre del er dekket av torvflak

Skjematisk skisse av ei tjæremile. Høyre del er dekket av torvflak Bygging av ei mile er gjerne dugnadsarbeid, men en erfaren tjærebrenner må lede arbeidet. Det er viktig at mila får rett diameter, og at den skrår rett mot toppen, ut fra mengden ved en har til rådighet. I midten reises en midtstokk, draget eller navlekjeppen. Den viser sentrum i mila, og er til hjelp for å få mila symmetrisk. Nederst legges en lekter som peker mot sentrum. Over blir ved, gjerne fra stubbenden, lagt på tvers. Så bygges mila over disse. Spiket blir lagt radialt, pekende mot sentrum. Den dårligste veden, som er kløyvd ujevnt og har mindre harpiks, blir lagt ytterst. Så stables fetere ved, fetspik innover, slik at den ligger inn mot midtstokken. Etter hvert som mila blir større, må den avrundes, slik at formen blir som en flattrykt halvkule. Spiken må legges tett som mulig. Toppen av mila jevnes med flis. Så blir den banket, for å få spiket enda tettare sammen. Draget i midten blir dratt opp, slik at det blir et hull fra toppen til midthullet i bunnen.

Før brenning ble mila dekket med flak av torv. Dette gjøres for å redusere lufttilgangen. Det må være en åpning nederst på torvlaget. Det er her en tenner på mila. Torvflakene legges med lyngsiden ned.

Brenning av mila[rediger | rediger kilde]

Tjørebrenning i Finland kring 1900

Det blir best resultat av brenningen om det er rolig vær, fordi vind lett fører til ujevn brenning.

Ringveden i ytterkant av mila tennes på gjennom en åpning nederst i torvdekket. Åpningen i torva ble så dekket til. Målet er at varmen skal spre seg innover og nedover i mila. De som passer mila skal sørge for at varmen er optimal. Det harpiksholdige spiket skal varmes med minimal tilgang til luft. Det gjør at tjæra smelter og renner ut av veden. Den ideelle temperaturen på tjæra er rundt 40 °C. Er det varmere, vil ikke tjæredampen kondensere.[4] Milevaktene får vite mye om temperaturen ved å se på røyken. Hvit røyk indikerer fukt i mila. Slik røyk får en så lenge torvdekket er fuktig. Er røyken blå eller svart har det tatt fyr i kullet eller tjæra. Da må temperaturen senkes. Det gjøres ved å minske lufttilgangen. Hvis det brenner med åpen flamme, må det legges på torv, og det må gjerne kastes på våt sagflis. Det kan og brukes moderne isolasjonsmatter, som er enkle å håndtere. Er en uheldig og mister kontrollen over ilden, kan hele mila brenne opp, og en får ikke det forventa tjæreutbyttet. Det er særleg fare for dette hvis vinden er sterk. Ved gulgrå røyk er temperaturen god.[3] Er varmen for lav, løfter en på torv, så det blir bedre trekk.

Tjære[rediger | rediger kilde]

Etter tre til fem timer vil den første tjæra komme i renna. De første litrene er tyntflytende og inneholder mye vann og terpentin. Dette blir samlet i et kar for seg. Den tyktflytende tjæra kan variere i konsistens og farge i løpet av brenningen. Mila vil gi tjære i flere dager. Mila blir lavere etterhvert. Mot slutten av brenningen kan en del kull ytterst i mila tas vekk, slik at en er sikker på at varmen når inn til midten.

Når det ikke kommer mer tjære, dekkes mila godt til og en har på vann. Da drives de siste tjærerestene ut.

Etter endt brenning ligger det igjen store mengder trekull. Det har blitt regna som svært verdifullt, og har blitt tatt godt vare på.

Av norsk furuved kan tjæremengden bli 20-25 % av tørrvekten til veden. En m³ veier rundt 280 kg, noe som gir omkring 60 kg tjære.[4] Med en tetthet på rundt 1,2 tilsvarer det 50 liter.

Når tjæra får stå en stund skiller den seg. Øverst blir det et lag terpentin, under et lag tjærelóg, og nederst den rene tjæra. Tjærelogen er sammesatt av organiske syrer, og har lav pH-verdi.[3] Før tjæra ble brukt eller går i handelen, ble terpentin og tjærelóg tatt vekk.

Brenning i tjæregrav[rediger | rediger kilde]

Ei tjæregrav, også kalt langdal, er ei stor grøft i hellende terreng. I enden av grøfta er det ei treplate. Denne har hull for uttapping av tjære. Som ved milebrenning ble bunnen av grava tettet. Så ble den fylt, gjerne med en lav haug av spik av fururøtter. Over grava ble det lagt never, jord og torv, slik at det ble helt tett. Mila ble påtent øverst, slik at varmen spredde seg nedover.[2]

Brenning i gryte[rediger | rediger kilde]

Hvis en har lite spik kan brenning foregå i ei gryte. Den finspikka veden ble satt loddrett mot grytebunnen, og man slår inn den siste spiken til det ikke er plass til mer. Underlaget er en glatt stein med hull i bunnen, eller den hadde en uthugd renne. Gryta ble så snudd opp ned over steinen. Kanten på gryta ble tettet med jord eller leire for å hindre lufttilførsel. Over gryta ble det lagt tørr ved. Spiket i gryta blir på denne måten varmet opp og tjære renner ut.

Minimile[rediger | rediger kilde]

En variant av brenning i gryte er ei minimile. Denne lages ved hjelp av to metallbokser. Den ene graves ned i bakken med åpningen opp. Over åpningen plasseres ei jernplate med hull i. Den andre boksen blir stappet full av findelt spik, med mye harpiks. Den fulle boksen plassers så opp ned over hullet i jernplaten. Kanten av boksen tettes med jord. Rundt boksen bygges et bål.

Ved bruk av én liters bokser bør bålet brenne omtrent en halv time. Spiket i den øverse boksen har da blitt forkullet. I den nedgravde boksen har tjæra samlet seg.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ jan 10, Lill Vivian Hansen |; Nyheter, 2018 | Uutissii | Uutisia | (10. januar 2018). «Tjæremiletufter i Skibotn-området». Ruijan Kaiku. Besøkt 12. mars 2019. 
  2. ^ a b c d M. Høeg 1989
  3. ^ a b c L. Longva 1998
  4. ^ a b I. M. Egenberg 1993

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Margrethe Høeg: Tjærebrenning i Nord-Noreg i Arctandrias skrifter nr 3 (1989)
  • Lars Longva: Tjørebrenning på Pollmoen i Syft og Skaut Nr 1 1998 (Sykkylven 1998)
  • Inger Marie Egenberg:Tjærebrenning i mile i Fortidsvern nr. 4 1993
  • Inger Marie Egenberg:Milebrent tyritjære i Kysten Nr 2005
  • Harald Jacobsen og Jørn- R. Follum (1997). Kulturminner og skogbruk. Oslo: Skogbrukets Kursinstitutt. ISBN 82-7333-100-8. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]