Titran-ulykken

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Titranulykken skjedde natt til 14. oktober 1899 som en følge av et uvær som ikke kunne varsles. Frøya i Sør-Trøndelag var uten telefonforbindelse og ingen fikk derfor stormvarselet som var slått opp blant annet i Kristiansund og Trondheim fredag den 13. oktober. Fiskerne dro derfor på havet, blant annet på grunn av gode fangster og kanskje like viktig, gode priser på storsilda. 140 fiskere omkom i uværet.

Ulykken[rediger | rediger kilde]

En time over midnatt kom uværet over Titranhavet, med vind fra nord og nord-vest med orkans styrke, samt enorme nedbørsmengder. Det er sagt om ulykken at den ville fått adskillig større konsekvenser om vinden hadde kommet fra sør-vest. Men det ble ille nok.

29 farkoster ble ødelagt og 142 fiskere fra kystsamfunn i Midt-Norge omkom. Særlig hardt ble fiskeribygda Titran sørvest på Frøya rammet. Det var herfra fiskerne dro ut, og av de omkomne var 32 fra Frøya, 16 fra Kristiansund, 13 fra Smøla, 9 fra Bud og 8 fra Hitra.

Men flere fiskere enn de som omkom, klarte å berge seg på ulikt vis. De største fartøyene kunne sette til havs og vente i rom sjø til uværet gikk over før de dro tilbake til sikker havn.

Frøya kommunestyre hadde alt høsten 1897 bevilget penger til seks telefonstasjoner, hvorav én på Titran (helt vest på Frøya). I august 1899 var telefonkabelen lagt over Frøyfjorden fra Dolmøya på Hitra til Flatval på Frøya. Den første telefonstasjonen ble åpnet én måned etter Titran-ulykken, og først to år senere kunne stasjonen på Titran åpnes.

Årsakene[rediger | rediger kilde]

Om årsakene til ulykken på havet utenfor Titran, skriver stiftsamtmannen etter en tjenestereise i de ulykkesutsatte områdene 19.-24. oktober 1899, at foruten vind og mørke, var innseilingsforholdene til havna på Titran, som delvis var sperret av skipene til over 60 fiskeoppkjøpere, og de mange umerkede skjærene medvirkende til ulykken. I tillegg kom mangelen på fiskerioppsyn, mangelen på redningsskøyter og mangelen på telefon. Det siste er i ettertid karakterisert som det viktigste forhold som kunne ha hindret ulykken.

Sletringen fyr ble forbedret av Fyrvesenet allerede året etter, men en antar at fyret ikke ville betydd noe fra eller til i forhold til ulykken. Dagens fyr ble først ferdigstilt i 1923.

Titranfondet[rediger | rediger kilde]

Etter ulykken ble det satt i gang en nasjonal innsamlingsaksjon til de etterlatte, som innbrakte 806 400 kroner, et enormt beløp på den tiden. Både Bjørnstjerne Bjørnson og Fridtjof Nansen holdt foredrag i Gamle Logen i Oslo til inntekt for formålet. En norsk skipskaptein på skipet «Taku» som befant seg i Kina sendte fem kroner til presten i Fredrikstad med beskjed om å sende pengene til rette vedkommende. Staten bidro med 50 000 kroner. Etter at nødhjelp var gitt, ble resten av pengene avsatt til Titran-fondet. Fondet ble først avviklet i 1976 og ytte midler til blant annet redningstjenesten på havet.

Til Departementet for det Indre ble det fra Fiskeriselskabet i Kristiansund sendt følgende telegram søndag den 15. oktober 1899:

Sitat Nordveststormen natt til lørdag foraarsaget stor ulykke blant fiskende almue Titran-Frøyen. Mange totalforlis med mand og mus. Flere aabne baade savnes, ogsaa indtil i aften et dampskib. Stort redskabstab. Almindelig misnøie intet effectivt fiskeriopsyn tilstede som absolut paakrævet etableres snarest skje kan. Ogsaa almindelig beklagelse og misnøie over at fyret Sletringen fyrlykten Sandholmen ikke skjærmer tilstrækelig for faldene hvilket ogsaa maa rettes uopholdelig. Sitat

Uværet hadde på sin vei nordover tidligere på dagen tatt 30 andre liv i det som ble hetende Røvær-ulykken.

Titranfondet, ble opprettet ved kgl. res. av 7. juli 1900. Da ble de innsamlete midlene til de etterlatte etter stormulykkene høsten 1899 fordelt, etter at en komite under ledelse av preses i Selskapet for de norske fiskeriers fremme i Bergen, senere statråd Lehmkuhl, hadde forberedt saken. Det er uklart om en kan tale om bare ett fond. Ved fordelingen ble det nemlig overlatt til lokale styrer eller avdelinger i Haugesund, Bergen (Fiskeriselskapet), Kristiansund og Nordlands amt å forvalte mesteparten av midlene. For Nordlands vedkommende ble forvaltningen tillagt styret for det fondet som ble opprettet etter stormulykken i Lofoten i 1893. Disse lokale fondsstyrene skulle sende årsmelding til Fiskeristyrelsen.

Et relativt stort beløp ble ikke fordelt i 1900. Det ble forvaltet av Fiskeristyrelsen/ direktoratet som et slags reservefond. Dette fondet var kommet opp i 125.000 kr. i 1907, og gikk antakelig inn som et reservefond i ulykkesforsikringen for fiskere da denne kom i gang i 1909 (se Årsberetn. vedk. Norges fiskerier nr. 1/1907 og O.prop. 10/1908). Administrasjonen gikk da over til Riksforsikringsanstalten (-trygdeverket).

Titranfondet omtales fremdeles i slutten av 1930-årene, da de lokale avdelingene fremdeles satt med udisponerte midler (se St.med. 32, 1939, bilag s. 5).

Bauta[rediger | rediger kilde]

Ved 50-års markeringen etter ulykken i 1949 ble det reist en bauta ved Titran kapell, der navnene til de 140 omkomne er inngravert.

Det er også laget et skuespill som har blitt framført flere ganger, en gang med Kongen til stede.

Skillingsvisen om ulykken[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Kristian Nygård: Titran-ulykka. Natta mellom 13. og 14.oktober 1899. Trondheim 1949
  • Karl H. Brox: Havet tok dem. En beretning om Titran-ulykken 1899. Oslo 1987
  • Hans Anton Grønskag (red): Titranulykka. Natta mellom 13. og 14. oktober 1899. Frøya 1999

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]