Tilpasset opplæring

Må ikke forveksles med Tilrettelagt opplæring.

Tilpasset opplæring er et begrep som brukes i norsk skole, hvor man har som prinsipp å gi en opplæring som passer for den enkelte eleven. Det eksisterer to mulige forståelser av begrepet:

• en "smal" forståelse, hvor tilpasning sees på som konkrete tiltak og bestemte metoder for organisering av opplæringen.
• en "vid" forståelse, hvor tilpasset opplæring oppfattes som en ideologi.

Begrepet ble første gang formulert i læreplanen M87, hvor det het at tilpasset opplæring skulle være et grunnleggende prinsipp for all undervisning i skolen. Det var altså en "vid" forståelse som lå til grunn for formuleringen i M87 (og i senere læreplaner).

Et sentralt begrep innenfor tilpasset opplæring, er differensiering. For elever med særskilte behov, gis det også spesialundervisning.

Historikk

Begrepet tilpasset opplæring har vært kjent i norsk skole siden 1960-tallet, men ble da i første rekke brukt i forbindelse med enkelte grupper av elever som hadde særskilte behov (for eksempel barn med psykisk utviklingshemming). Først i stortingsmelding nr. 61 (1984–1985) ble det slått fast at alle hadde rett til tilpasset undervisning. Her sa man at tilpasset opplæring var:

«...det overordna omgrepet, som uttrykkjer eit sentralt og heilskapleg prinsipp.»

Dette ble videreført i kunnskapsløftet, og i prinsipper for opplæringen står det blant annet at:

«Tilpasset opplæring innenfor fellesskapet er grunnleggende elementer i fellesskolen.»

Lovhjemmel

Retten til tilpasset opplæring er hjemlet i opplæringsloven § 1-3, hvor det heter at:

«Opplæringa skal tilpassast evnene og føresetnadene hjå den enkelte eleven, lærlingen og lærekandidaten.»

Setningen var tidligere en del av § 1-2 (formålet med opplæringa), men ble i 2008 skilt ut som egen paragraf. Dette var for å tydeliggjøre at tilpasset opplæring ikke var noe mål, men et virkemiddel for læring.

I noen tilfeller kan det også være nødvendig med spesialundervisning for å oppfylle plikten til tilpasset opplæring. Hele kapittel 5 i opplæringsloven omhandler spesialopplæring, og retten til spesialopplæring er hjemlet i § 5-1:

«Elevar som ikkje har eller som ikkje kan få tilfredsstillande utbytte av det ordinære opplæringstilbodet, har rett til spesialundervisning.»

Kapittel 5 stiller også krav til sakkyndig vurdering av de særskilte behovene til eleven, og lovfester foreldrenes rett til å kreve undersøkelser av eleven. Det blir også fastslått at det skal legges stor vekt på elevens og foreldrenes syn på saken, når spesialundervisningen utformes.

I § 5-5 blir det også slått fast at det skal utarbeides en individuell opplæringsplan for elever som får spesialundervisning.

Vurdering

I forskrift til opplæringsloven blir det understreket at vurdering er et viktig virkemiddel i forbindelse med tilpasset opplæring. Man skal gi underveisvurdering løpende i opplæringen, som rettledning til eleven. Hensikten er å fremme læring, utvikle kompetansen til eleven og danne grunnlag for tilpasset opplæring.

Tilpasset opplæring i læreplanverket

Viktigheten av tilpasset opplæring understrekes også i den såkalte læringsplakaten, hvor det heter at skolen og lærebedriften skal:

«fremme tilpasset opplæring og varierte arbeidsmåter»

Dette utdypes videre i læreplanverkets generelle del:

«Undervisningen må tilpasses ikke bare fag og stoff, men også alderstrinn og utviklingsnivå, den enkelte elev og den sammensatte klasse.»

Eksterne lenker

• LOV-1998-07-17-61: Lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (opplæringslova)
• FOR 2006-06-23 nr 724: Forskrift til opplæringslova

Autoritetsdata