Tilgjengelighet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Bruk av transportmidler med lavgulv i kollektivtrafikken øker tilgjengeligheten for mange.

Tilgjengelighet handler om å tilrettelegge for mennesker med spesielle behov (som regel grunnet funksjonshemninger), og berører blant annet områdene informasjons- og kommunikasjonsteknologi, samferdsel og transport, byggverk og uteområder og tilgang til produkter.

Begrepene tilgjengelighet, universell utforming, universell design og design for alle brukes ofte om hverandre, og handler om å skape en god brukeropplevelse for brukeren uansett hva slags forutsetninger han/hun har. Alle begrepene vektlegger at man i størst mulig grad skal unngå spesialdesignede produkter eller produkter som krever hjelpemidler for å kunne bli brukt.

Funksjonshemning[rediger | rediger kilde]

Funksjonshemning kan være et ullent begrep. Når man snakker om funksjonshemning tar man ofte ikke hensyn til at omgivelsene har avgjørende betydning for i hvilken grad for eksempel det å ikke kunne gå, er funksjonshemmende. Det er opplagt at ved bruk av internett er ikke en rullestolbruker funksjonshemmet. Men hvis den samme rullestolbrukeren møter på trapper og ingen heis i et hus, har brukeren en stor grad av funksjonshemning.

I utredningen «Fra bruker til borger»[1] har man definert følgende:

Funksjonshemmende forhold viser til et gap eller misforhold mellom forutsetningene til mennesker med redusert funksjonsevne og de krav miljøet og samfunnet stiller til funksjon på områder av vesentlig betydning for å etablere og opprettholde selvstendighet og en sosial tilværelse.
Når betegnelsen funksjonshemmet brukes om personer vises det til de som får sin praktiske livsførsel vesentlig begrenset på grunn av gapet eller misforholdet mellom personens nedsatte funksjonsevne og miljøets/samfunnets krav.

Informasjons- og kommunikasjonsteknologi[rediger | rediger kilde]

Stadig flere tjenester rettet mot allmennheten er basert på informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Utbredelsen av et ”selvbetjeningssamfunnet” krever at man i stadig større grad mestrer bruk av informasjonsteknologi. Dette stiller nye mestringskrav til mennesker med spesielle behov, og mange erfarer at de møter barrierer når de skal bruke disse løsningene.

For disse tjenestene vil brukere med spesielle behov være blant annet:

    • Blinde og synshemmede brukere
    • Døve og tunghørte brukere
    • Brukere med kognitive begrensninger
    • Brukere med bevegelseshemninger
    • Eldre
    • Fremmedspråklige

Begrunnelsen for tilgjengelighet[rediger | rediger kilde]

Begrunnelsen for å sikre tilgjengelighet for alle innen informasjons- og kommunikasjonsteknologi kan variere. Noen mener at man skal lage tilgjengelige løsninger fordi det er moralsk riktig, noen ønsker økt tilgjengelighet fordi man kan nå flere potensielle brukere/kunder, mens andre gjør det fordi det er lovpålagt i mange land (f.eks. i USA ved Americans with Disabilities Act). En mye brukt begrunnelse for tilgjengelighet på nett er at man får tilleggsbonuser. For eksempel er tilgjengelige løsninger mer synlig i søkemotorer, fungerer bedre med annet utstyr enn pc (pda eller mobil) og er mer robust for morgendagens teknologi.

Hvordan lage en tilgjengelig løsning?[rediger | rediger kilde]

For å sikre tilgjengelighet bør man ha brukeren i fokus og følge en brukersentrert utviklingsprosess. I tillegg finnes det en rekke standarder og kriterier man kan følge for tilgjengelighet av elektroniske løsninger. Den meste kjente standarden er WCAG (Web Content Accessibility Guidelines) utviklet av WAI (Web Accessibility Initiative) en av undergruppene til W3C. Denne standarden omtales ofte som ”WAI-kravene”.

Norge.no har utviklet en egen kategori for tilgjengelighet i sine kvalitetskriterier for offentlige nettsteder. I USA har de en egen standard for tilgjengelighet for offentlige elektroniske løsninger i Section 508 av loven Rehabilitation act.

Informasjons- og kommunikasjonsområdet omfatter ikke bare program- og maskinvare og tilgjengelighet til disse, men også elektroniske automater som minibanker, informasjonskiosker, billettautomater og liknende. Utforming, plassering og metoder for kommunikasjon kan være krevende for løsninger som skal kunne benyttes av brukere med forskjellige handicap.

Samferdsel og transport[rediger | rediger kilde]

Et tilgjengelig transportsystem er avgjørende for at funksjonshemmede skal kunne delta på lik linje med befolkningen for øvrig på ulike samfunnsarenaer for eksempel utdanning, arbeid, kultur og fritid. Dette gjøres for eksempel gjennom å kjøre kollektivtrafikken med transportmidler som har lavgulv.

Byggverk og uteområder[rediger | rediger kilde]

Utemiljø, bygninger og anlegg er ofte utformet slik at mennesker med ulike funksjonsnedsettelser støter på barrierer.

Produkter[rediger | rediger kilde]

Tilgjengelige produkter innebærer både at produktene skal være utformet slik at brukere med spesielle behov kan bruke dem, og at de har tilstrekkelig og tilrettelagt informasjon.

Tilgjengelig informasjon gjelder både selve informasjonen, f.eks. at det opplyses om innhold i mat slik at allergikere kan velge produkter som er sikre for seg, og tilrettelegging av informasjonen for f.eks. synshemmede, hørselshemmede og personer som er avhengige av et lettfattelig budskap.

Svært mange produkter er utformet slik at mennesker med ulike funksjonsnedsettelser har store vansker med å bruke dem, noe som for mange resulterer i at de må benytte hjelpemidler for å kunne håndtere produktet. Eksempler på slike vanskelige produkter er f.eks. minibanker, infokiosker og bilettautomater ettersom det ikke ligger til grunn noen felles krav mht utforming og kommunikasjonsmetode.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]