Hopp til innhold

Termobarisk bombe

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Anvendelse av en termobarisk bombe mot USS «McNulty» fra U.S. Navy som ledd i en øvelse.

En termobarisk bombe, også kalt vakuumbombe eller aerosolbombe, er en sprengladning hvor et brennstoff fordeles som en aerosol i luften, hvoretter brennstoffet antennes og reagerer med luftens oksygen. Bomben bruker dermed luftens oksygen for å oksidere brennstoffet, til forskjell fra konvensjonelle bomber, som inneholder oksidatorer. Termobariske bomber har derfor et høyere energiinnhold pr. masseenhet enn alminnelige bomber. Termobariske våpen gir en kraftig trykkbølge, men ingen, eller et meget begrenset antall, fragmenter.

En termobarisk bombe inneholder normalt to sprengladninger; først en mindre som fordeler brennselet i luften, og deretter en som antenner brenselet. Visse nyere modeller har kun en enkelt ladning, men er utstyrt med en kraftigere brenselbeholder som forsinker spredningen inntil brenselet blir antent.

Dødsfall fra en termobarisk bombe skyldes hovedsakelig den intense trykkbølgen og ekstreme varmen som oppstår. Eksplosjonen skaper en høytemperatur, høytrykksbølge som kan utslette eller forårsake alvorlig forbrenning for alle som befinner seg nær anslagspunktet. Bomben forårsaker massive indre skader, spesielt på luftfylte organer som lunger og mage-tarmkanalen, noe som fører til sprengte og sammenfalte lunger, luftemboli og indre dødelige blødninger. Bomben sprenger trommehinner og knuser indre organer både på grunn av trykkbølgen og den påfølgende vakuumeffekten når oksygenet forbrukes. I lukkede rom reflekteres trykkbølgen fra overflater, noe som øker alvorlighetsgraden av skadene og dødeligheten.

Begrepet termobarisk brukes bare om bomber som virker gjennom både varme og trykk. Dette oppnås ved at ladningen inneholder metaller som brenner ved høy temperatur, som for eksempel magnesium eller aluminium. Ladninger uten disse tilsetningsstoffene har sin ødeleggende effekt bare gjennom trykkbølgen.

Utvikling

[rediger | rediger kilde]

De første forsøk med sprengning av denne typen bomber ble foretatt under andre verdenskrig i 1944 av Nazi-Tysklands Luftwaffe under ledelse av Mario Zippermayr. Under de tyske prøvesprengningene ble det benyttet kullpulver blandet med flytende oksygen.[1]

Etter annen verdenskrig har særlig Sovjetunionen (og senere Russland) utviklet termobariske våpen.[2] Det er utviklet våpen i form av granater til bruk i nærkamp, hvilket gir den fordel at sikkerhetsavstanden kan være ned til fire meter som følge av at det ikke spres spengningsfragmenter ved sprengningen av granaten.[3] Det er også utviklet kraftige bomber med sprengkraft større enn de minste atomvåpen.

I september 2007 foretok Russland en prøvesprengning av det kraftigste termobariske våpen noensinne. Sprengkraften var kraftigere enn de minste kjernevåpen.[4][5] Russland kalte bomben Father of All Bombs som et svar på den amerikanske bomben GBU-43/B MOAB, også kalt Mother of All Bombs, som inntil da ble ansett som den kraftigste ikke-nukleære bombe noensinne.[6] Den russiske bomben inneholder ca. 7 tonn flytende brennstoff, såsom etylenoksid blandet med nanopartikler av blant annet aluminium[7] som ved sprengningen skapte en eksplosjon svarende til 44 tonn TNT.

Det russiske TOS-1 er dedikert til å bære termobariske våpen, og har 24 rør som er konstruert til å avfyre 220 mm (8,7 tommer) termobariske raketter.

Termobariske bomber har blant annet vært brukt av det russiske forsvaret under første og andre tsjetsjenske krig[8] og av det amerikanske forsvaret under Irak-krigen og under Afghanistan-krigen.

Russiske styrker er rapportert å ha benyttet termobariske bomber under invasjonen av Ukraina i 2022.[9]

Israel anklages for å brukt termobariske våpen i Gaza (2024–2026)[10]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. Karlsch, Rainer (24. september 2007). «Massenvernichtungswaffe: Großvaters Vakuumbombe». Frankfurter Allgemeine Zeitung (på tysk). Arkivert fra originalen 11. august 2016. Besøkt 11. februar 2026.
  2. «Press | Human Rights Watch». Hrw.org. 27. desember 2008. Besøkt 18. april 2009.
  3. «Modern Firearms – GM-94». Russia: World Guns. 24. januar 2011. Besøkt 18. april 2017.
  4. «Russia unveils devastating vacuum bomb». www.abc.net.au (på engelsk). 12. september 2007. Arkivert fra originalen 12. november 2007. Besøkt 11. februar 2026.
  5. «Russia tests giant fuel-air bomb». BBC News (på engelsk). 12. september 2007. Besøkt 20. april 2017.
  6. Harding, Luke (12. september 2007). «Russia unveils the father of all bombs». The Guardian. London. Besøkt 12. september 2007.
  7. Berhie, Saba (november 2007). «Dropping the Big One - Popular Science». www.popsci.com (på engelsk). Arkivert fra originalen 13. november 2007. Besøkt 11. februar 2026.
  8. Grau, Lester W.; Thomas, Timothy L. (april 2000). «Russian Lessons Learned From the Battles For Grozny». fmso.leavenworth.army.mil (på engelsk). Arkivert fra originalen 30. april 2010. Besøkt 11. februar 2026.
  9. «Ukraine, rights groups say Russia used cluster & vacuum bombs». Reuters (på engelsk). Besøkt 11. februar 2026.
  10. Mansour, Mohammad. «Israel used weapons in Gaza that made thousands of Palestinians evaporate». Al Jazeera (på engelsk). Besøkt 10. februar 2026.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Autoritetsdata