Telefonnummer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Telefon med et nødtelefonnummer oppgitt på et flygeblad.

Et telefonnummer er en tallkode som identifiserer et telefonabonnement eller en telefon, og brukes for å ringe fra en telefonlinje til en annen i et telefonnettverk. Den gang telefonnumrene ble oppfunnet, var de korte – så få som to eller tre sifre. Etterhvert som telefonsystemene vokste i størrelse og ble mer sammenkoblet, helt til man omsluttet hele verden, har telefonnumrene blitt lengre. Nå aksesserer telefonnumre også andre apparater, slik som data- og telefaksmaskiner.

Norge[rediger | rediger kilde]

Den internasjonale telekommunikasjonsunion har tildelt Norge vår landskode 47, og det er Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) som forvalter nummerserien. Noen nummerserier tildeles til tilbydere, andre direkte til sluttbrukere.

Norsk nummerplan[1]
Nummerserie Nummertype
00 Internasjonalt prefiks for ringing til utlandet
01 Reservert for fremtidige endringer i nummerplanen
02000 - 0999 5-sifrede spesialnummer for bedrifter og veldedige organisasjoner, tildeles direkte av Nkom.
100 - 115 Standardiserte spesialnummer til bruk for landsomfattende tjenester av stor samfunnsnyttig verdi, eller tjenester knytta til den offentlige telefontjenesten. Eksempel: nødnumrene 110, 112 og 113.
116 000 - 116 999 6-sifrede EU/EØS-harmoniserte nummer, som skal brukes til bestemte tjenester med samfunnsmessig verdi.
117 - 179 Standardiserte spesialnummer
1800 - 1899 4-sifrede nummer for nummeropplysningstjenester.
190 - 199 Tilbyderspesifikke spesialnummer
20 00 00 00 - 39 99 99 99 8-sifrede fastnettnummer
40 00 00 00 - 49 99 99 99 8-sifrede mobilnummer
50 00 00 00 - 57 99 99 99 8-sifrede fastnettnummer
58 00 00 00 00 00 - 58 99 99 99 99 99 12-sifrede nummer for maskin-til-maskin og tingenes internett-kommunikasjon
59 00 00 00 - 59 99 99 99 8-sifrede nummer for maskin-til-maskin og tingenes internett kommunikasjon
60 00 00 00 - 79 99 99 99 8-sifrede fastnettnummer
800 00 000 - 899 99 999 8-sifrede spesialnummer
90 00 00 00 - 99 99 99 99 8-sifrede mobilnummer
Fasttelefoner
På mindre steder i Norge kunne man i begynnelsen ha kun to- eller tre-sifrede telefonnummer. På dette askebegeret fra ca. 1950 reklamerer Orkdal Ullvarefabrikk på Fannrem med at de har «telf. 35».

I Norge benyttet man i mange år femsifrede nummer internt i fylkene, men hvis man skulle ringe en person i et annet fylke måtte man først slå tre siffer (retningsnummer). Etter hvert ble kapasiteten noen steder sprengt, og på 1970- og 1980-tallet ble antall siffer utvidet fra fem til seks i deler av landet. Man måtte da slå to ekstra (isteden for tre) siffer hvis man skulle ringe utenfor fylket (retningsnummer). Bergen var tidligst ute og la om til seks siffer allerede i 1971.[2] I 1980 fulgte Stavanger og i 1982 Trondheims-regionen.[3]

I løpet av 1993 ble antall siffer utvidet til åtte, og ordningen med retningsnummer forsvant. I januar 1993 gikk Oslo og det meste av Akershus, som de første, over til åtte siffer. Alle Oslo-numre begynte fra da av med 22 (mot 02 som tidligere retningsnummer).[4] I løpet av året gikk det meste av landet over til åttesifrede numre.[5]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Alle nummerserier for norske telefonnumre». Nkom (norsk). Besøkt 6. mars 2021. 
  2. ^ Aftenposten - 50 000 i Bergen får til natten nye tlf.nummer (04.9.1971)
  3. ^ Aftenposten morgen - La om til nye telefonnummer: Trondheim, Melhus, Malvik, Klæbu, Skaun. (22.11.1982, s.12)
  4. ^ «SLUTT PÅ (02) KL. 16.00 I DAG». VG. 28. januar 1993. «Den nye ordningen innebærer at alle som ringer til eller innen det gamle 02-området, må slå åttesifrede numre for å komme fram. For abonnenter innen Oslos bygrense, består endringen i at det føyes til 22 foran dagens numre.» 
  5. ^ Aftenposten morgen - Televerkets store D-dag (28.1.1993, s.6)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]