Hopp til innhold

Teatro San Angelo

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Teatro San Angelo

Teatro San Angelo (venetiansk dialekt; Teatro Sant' Angelo på italiensk) var et teaterhus i Venezia som var i drift fra 1677 til 1803.

San Angelo var det siste av de store venetianske teatrene som ble bygget under 1650–1660-årenes operamani, etter Teatro Santi Giovanni e Paolo i 1654, Teatro San Samuele 1655, Teatro San Salvatore 1661, Teatro San Giovanni Crisostomo i 1667.[1]

Teatro San Angelo lå i Campo San[t'] Angelo, vendt mot Canal Grande og Rialtobroen. På tomta lå det tidligere to palazzi tilhørende familiene Marcello og Capello.[2] Francesco Santorini fullførte prosjektet i 1676. Teatrets eiere var familiene til Benedetto Marcello og Capello.

Teaterhuset ble åpnet med operaen Helena rapita da Paride (1677) av Domenico Freschi, senere ble det spilt verk av Freschi, Gasparini, Albinoni og Bononcini. Fra rundt 1715 var teateret mest kjent som oppføringssted for mange av operaene til Antonio Vivaldi.[3] Under Vivaldi ble operahuset i økende grad folkelig og kommersielt. Snart satte teateret opp operaer av Galuppi, som Argenide (1733), og skuespill av Goldoni.

I 1790-årene skrev abbeden Pietro Chiari for Teatro San Angelo, og i 1797 skrev Casanova et angrep på Chiari og pådro seg et fiendskap med Antonio Condulmer som var medeier av teateret og et medlem av Consiglio dei Dieci. På dette tidspunktet var teateret i kraftig tilbakegang.

Teateret ble stengt i 1803 og ombygget til et lager. Det ble så revet og tomta bebygd med Barocci Palazzo som idag er det firestjerners Hotell NH Marin.

Utvalgte premierer

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Denis De Lucca Carapecchia – master of Baroque architecture in early eighteenth Century Venice 1999
  2. ^ Margaret L. King, The death of the child Valerio Marcello University of Glasgow.
  3. ^ John Booth Vivaldi 1989 «Den 4. februar 1715 vendte [Von Uffenbach] tilbake, som han skrev i dagboken sin: Jeg gikk med flere bekjente til Teatro San Angelo, som var mindre, men ikke så dyrt som de andre jeg har beskrevet over. Impresario var den berømte Vivaldi, ...»