Tastatur

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Standard ISO-tastatur, med 105 taster, som er vanligst i verden i dag. Dette tastaturet er med norsk qwerty-oppsett.
US ANSI-standard tastatur med amerikansk qwerty-oppsett, med 104 taster. Den er vanligst etter ISO-standarden
Et norsk PC-tastatur med Qwerty-oppsett, tegnene i blå farge får man ved å holde nede Alt Gr-knappen og den aktuelle knappen.
Et tastatur med norsk Dvorak-oppsett.

Tastatur er navnet på et redskap som brukes for å taste ned tekst. Et tastatur finnes på en skrivemaskin, det kan være koblet til en datamaskin, eller man har tastatur på en skjerm, som for eksempel er tilfelle med nettbrett. Tastatur finnes i mange språkvarianter og med ulik plassering av tastene. De finnes også i forskjellige tekniske utførelser til forskjellige typer datamaskiner, som PC, Macintosh og andre varianter.

Hovedtyper for datamaskiner[rediger | rediger kilde]

Tastatur for PC finnes i dag i to formater, membrantastatur og mekanisk tastatur[1].

Membrantastaturer[rediger | rediger kilde]

Membrantastatur er det vanligste, og er blant annet enerådende på bærbare pc’er. Først og fremst er de billigst å lage, men de er også mulig å lage langt tynnere enn mekaniske tastaturer, noe som er grunnen til at de er enerådende på bærbare pc’er, der minst mulig plass er noe av det viktigste. Opphavet til navnet har tastaturet fått fordi det er en fleksibel membran under alle tastene, og hver enkelt tast dytter på membranet, slik at det dannes kontakt med laget under membranet, og det dannes kontakt. Prosessen kalles lukking av en krets, og gjør at tastaturet registrerer tastetrykk, og akkurat hvor det kom fra.

Membrantastaturer har også ulemper. For det første må man trykke tasten helt ned for at det skal registres som et trykk, som på engelsk kalles «bottoming out», eller på norsk å «bunne». For det andre får man ikke noen tilbakemelding, i form av lyd, når tasten er trykket tilstrekkelig ned. Man får kun tilbakemelding ved at man kjenner at tasten er trykket så langt ned som det går an. For det tredje er faren for såkalte spøkelsestrykk. Altså at man trykker ned to taster samtidig, og at en tredje tast, som man ikke har trykket på, blir vist. Problemet går ut på at man kan få opp feil visning og manglende visning om man trykker ned flere taster samtidig. Siste ulempe er kortere levetid. Antatt levetid på membrantastaturer er 5-10 millioner trykk, mens det på mekanisk tastaturer er på 50 millioner trykk.


Mekaniske tastaturer[rediger | rediger kilde]

Mekaniske tastaturer, slik vi kjenner dem i dag, har eksistert siden 80-tallet. Siden disse tastaturene er dyrere å produsere, er de i dag i mindretall og mest i bruk blant entusiaster. Tastaturtypen er aldri brukt på bærbare pc’er, da de bruker langt mer plass enn membran-tastaturene. Fordelene er imidlertid mange.

For det første fungerer de på en helt annen måte, nemlig at hver eneste knapp har sin egen bryter, i stedet for et membranlag som venter på å bli dyttet ned, noe som øker levetiden. For det andre har man mange flere muligheter til å skreddersy tastaturet akkurat slik man selv ønsker det[2] Særlig gjelder dette hvordan tastene skal være å trykke på, og hva slags tilbakemelding tastene gir. Blant de mest populære tastene, er Cherry MX-bryterene, Black, Red, Blue og Brown. Det som skiller disse tastene er forskjellig mengde kraft som trengs for å aktivere de, samt type tilbakemelding når du presser tastene. Cherry MX Red og Black har lineær tilbakemelding. Altså merker du ikke selv når tastetrykket blir registrert. Cherry MX Black er mye tyngre og trykke ned en Cherry MX Red. Cherry MX Brown og Blue har taktil tilbakemelding. På Blue tastene hører du et høyt klikk og merker aktiveringspunktet til bryteren når du trykker den ned. På Brown tastene hører du ikke noe klikk, men merker fortsatt aktiveringspunktet. Det finnes og andre typer brytere, både fra Cherry og andre produsenter, men disse er mye mindre brukt og nesten umulig å oppdrive i Norge. Det inkluderer Cherry MX Clear og Green, Cherry ML Black, White/Blue/Green/Yellow Alps, Buckling Spring og forskjellige Topre brytere.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Det såkalte QWERTY-plasseringen av tastene er det mest utbredte, og stammer fra 1872[3], utviklet av Christopher Sholes. Hensikten var at de taster man benyttet oftest var plassert et stykke fra hverandre slik at skrivehodene ikke skulle kollidere og sette seg fast i hverandre når man skrev. Det såkalte Dvorak-oppsettet, patentert i 1936 av dr. August Dvorak og dr. William Dealey, er derimot laget for at man skal skrive så raskt som mulig, da man ikke lenger har skrivemaskinarmer å ta hensyn til.

QWERTY-utgaven har navnet etter de seks første bokstavene på den øvre raden med taster. ISO-standarden på tastaturer er på 105-taster, inkludert numerisk tastatur/Num Lock, og er standarden i Norge og de fleste land. Av alternativer, er US ANSI-standard, som har et tastatur med 104 taster. Det skiller seg fra ISO-standarden med at Enter-tasten er bredere og lavere, mens venstre Shift-tast er dobbelt så bred som vanlig, og dermed «sluker» en bokstav på venstre side av tastaturet. Begge har imidlertid fingermerke til venstre og høyre pekefinger, som blir på henholdsvis fjerde og syvende tasten, fra venstre mot høyre, på midtraden. Dette for å kunne kjenne igjen utgangsposisjonen ved touch-metoden, slik at man slipper å se ned på tastaturet, samtidig som det er til stor hjelp for blinde. På vanlig Qwerty-oppsett blir fingermerkene på F og J, mens det på Dvorak-oppsett blir på U og H.

Tastaturene er rektangulære med bortimot rektangulære knapper eller taster. På de aller fleste tastaturer finnes det bokstaver eller bokstavkombinasjoner. Tastene med bokstaver er for å skrive tekst. Den lange tasten nederst uten bokstaver på kalles for mellomslag og benyttes for å lage mellomrom i teksten.

Liste over taster på tasturet[rediger | rediger kilde]

Et tastatur på en bærbar datamaskin.

Tastemetoder[rediger | rediger kilde]

Siden tastaturer er hyppig brukt av mange mennesker har det blitt utviklet flere bruksmetoder.

Touch[rediger | rediger kilde]

Touch-metoden (fra engelsk touch = berøre) er en teknikk for å skrive på alfabetiske tastaturer, som har blant annet de fordelene at brukeren slipper å se på tastaturet når han/hun skriver, og skrivingen går fortere.

I utgangsposisjonen holder brukeren høyre tommelfinger over mellomromstasten. Venstre tommelfinger er som eneste finger ikke i bruk, og de åtte andre fingrene holdes over åtte taster på den midterste raden på tastaturet. På et QWERTY-tastatur betyr dette at pekefingrene ligger over bokstavene F og J. Dermed blir veien kort for å nå alle de andre tastene, og siden brukeren alltid går tilbake til utgangsposisjonen etter å ha trykket en «perifer» tast, vil han/hun alltid ha kontroll over hvor fingrene befinner seg i forhold til tastaturet.

Det finnes egne programmer for å lære å skrive med Touchmetoden.

LFT[rediger | rediger kilde]

En mer utbredt metode, er LFT (Let-Finn-Trykk)-metoden.

Teknikken her er å føre pekefinger fra en tilfeldig høyde, søkende ned mot ønsket tast. Denne føres så tilbake til det 'svevende' utgangspunktet, hvorpå neste ønskede tast letes opp, og prosedyren gjentas. Mange brukere utvikler en tohånds-LFT-metode, og enkelte avanserte utvikler firefingers LFT, som for et utrent øye kan forveksles med Touch.

Fordelen med LFT er at den i motsetning til Touch ikke trenger å læres. Ulempen er at den er betraktelig mindre effektiv.

Ulike oppsett[rediger | rediger kilde]

  • AZERTY (fransk)
  • Dvorak (optimalisert/forenklet)
  • Dvorak for høyre hånd
  • Dvorak for programmerere
  • Dvorak for venstre hånd
  • Numerisk tastatur
  • QWERTY (det vanligste i Norge)
  • QWERTZ (utbredt i Tyskland, Øst-, Sørøst- og Sentral-Europa)

Referanser[rediger | rediger kilde]