Taffelglass

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Taffelglass var en historisk type glass til vinduer. Taffelglass ble laget ved å blåse glassmasse til en avlang sylinder. Etter at endestykkene var klippet av, ble sylinderen skåret opp på langs og rettet ut i utretterovnen. Metoden ble brukt helt fram til 1928, men etter 1900 forbedret med trykkluft og former som kunne gi større formater. Taffelglasset kunne lages med jevn tykkelse ned til 1,5 mm. Det fikk en svakt «kupert» overflate.[1]

Metoden til fremstilling av taffelglass var den eldste av de to prosessene for produksjon av vindusglass, kjent allerede i antikken. Alt vindusglass i Norge før 1755 var importert, det meste fra Tyskland og Bøhmen via havner i Østersjøen, og dette var taffelglass, ofte med et grønnskjær. Kronglass ble laget etter en annen metode, utviklet i Frankrike i 1300-årene. Det lages ved å blåse en kule av glassmasse, som åpnes og roteres så hurtig at sentrifugalkraften omdanner den til en skive. I Norge ble kronglass laget på Hurdal glassverk fra 1775, etter en metode fremskaffet ved industrispionasje i England. [2] Kronglass ble regnet som en bedre kvalitet, men taffelglasset hadde jevnere tykkelse og kunne leveres i større formater. Det egnet seg derfor bedre til billedrammer og til de større glassrutene som ble moderne mot slutten av 1700-årene.[3]

Taffelglass i Norge[rediger | rediger kilde]

I Norge ble billig taffelglass, kalt «fensterglas», laget ble ved Biri glassverk fra 1761 til 1844 og dyrere «lægerglas» av bedre kvalitet ved Jevne Glassverk i Fåberg fra 1793 til 1824.[4] Taffelglasset fra Biri ble i 1763 levert i plater som målte 30" x 36". Omkring 1850 var råformatet redusert til 24" x 36". Reduksjonen skyldtes større etterspørsel etter store ruter, og formatet ble da tilpasset de mest salgbare rutestørrelsene for å unngå svinn.

Hurdal verk, som opprinnelige laget kronglass, tok også opp taffelglassproduksjon etter en mer rasjonell metode i 1850-årene. Da dette verket ble nedlagt i 1890-årene, ble all fremstilling av vindusglass overført til Drammen Glassverk. Verket ble ombygget og modernisert og kom i gang med produksjon i 1895. Med de nye metodene kunne verket blåse opptil 12 meter lange sylindere med diameter 80 cm, og dermed levere tilsvarende større ruter. I 1928 gikk verket over til å produsere maskinglass etter en metode for «trekking» av glassmassen. Et bånd av glass i bredder på opptil 3 meter ble presset gjennom en dyse og trukket på valser.[5]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Byggforvaltning 733.181 Eldre vinduer. Vindusformer og materialer. Del II, s. 7, SINTEF Byggforsk, Oslo 1989.
  2. ^ Amdam, Hanisch og Pharo (1989]: Vel blåst! Christiania Glasmagasin og norsk glassindustri 1739–1989, Gyldendal, Oslo, s. 41.
  3. ^ Byggforvaltning 733.181 Eldre vinduer. Vindusformer og materialer. Del II, s. 7, SINTEF Byggforsk, Oslo 1989.
  4. ^ Amdam, Hanisch og Pharo (1989]: Vel blåst! Christiania Glasmagasin og norsk glassindustri 1739–1989, Gyldendal, Oslo, s. 41.
  5. ^ Byggforvaltning 733.181 Eldre vinduer. Vindusformer og materialer. Del II, s. 7-8, SINTEF Byggforsk, Oslo 1989.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Amdam, R.P., Hanisch, T.J. og Pharo, I.E.: Vel blåst! Christiania Glasmagasin og norsk glassindustri 1739–1989, Gyldendal, Oslo 1989. ISBN 82-05-18363-5
  • Byggforvaltning 733.181 Eldre vinduer. Vindusformer og materialer. SINTEF Byggforsk, Oslo 1989.
  • Christiansen, G.E.: De gamle privilegerte norske glassverker og Christiania Glasmagasin 1793-1939. Aschehoug, Oslo 1939,
  • Polak, Ada Buch: Gammelt norsk glass. Gyldendal, Oslo 1953.
  • Polak, Ada: Gamle glass fra Hurdal og Gjøvik, C. Huitfeldt forlag, Oslo 1992.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]