Tabernakelet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Modell av tabernakelet i Timnadalen i Israel.

Tabernakelet er den vanlige betegnelsen for den transportable helligdom som israelittene ifølge Det gamle testamente førte med seg under ørkenvandringen på Moses' tid[1] og som ble brukt frem til Tempelet i Jerusalem ble bygget. I Bibelen kalles det også Møteteltet. Tabernaklet dannet forbildet for det senere tempelets innretning. På hebraisk kalles tabernakelet mishkan.

Tabernakelet hadde to rom, det hellige og det aller helligste. I det hellige stod det en syvarmet lysestake, et skuebrødsbord og et røkelsesalter, og i det aller helligste ble paktens ark oppbevart.

To av personene som ifølge Bibelen skulle hjelpe til med å gjøre i stand tabernakelet var Besalel og Oholiab.

Bibelen opplyser at tabernaklet var 30 alen (13,4 m) langt og 10 alen (4,5 m) høyt, noe som ser ut til å være innvendige mål. (2Mo 26: 16–18.) Det var tydeligvis også 10 alen bredt. (2Mo 26: 22–24.) Det aller helligste hadde tydeligvis form som en kube, med sider på 10 alen, mens det hellige var dobbelt så langt som det var bredt. I forbindelse med byggingen av Tabernakelet står det at det ble brukt skinn av tachash.

Etter at israelittene hadde gått inn i det lovte land, ble tabernakelet satt opp i Gilgal, og senere ble det flyttet til Sjilo på den tiden da landet ble fordelt mellom stammene. (Jos 18: 1) Der var det til Samuels tid. Det var senere i Nob, (1Sa 21: 1–6) og siden ble det flyttet til Gibeon. (1Kr 21: 29) Da paktens ark ble hentet til Jerusalem i Davids regjeringstid, hadde den ikke vært i Tabernakelet på lenge. Tabernakelet var i Gibeon helt til Salomos tempel stod ferdig.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «tabernakel – helligdom». Store norske leksikon (norsk). 20. februar 2018. Besøkt 4. mars 2018. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]