Sygard Grytting

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Koordinater: 61°34′32,477″N 9°53′30,534″Ø

Inntunet på Sygard Grytting
Skinnbrev skrevet i 1343 omtaler første gang den såkalte "svevnstova" (soveloftet) på Sygard Grytting.[1]

Sygard Grytting er en gammel gård i Sør-Fron kommune midt i Gudbrandsdalen. Navnet «Grytting» kommer ifølge Oluf Rygh av det norrøne ordet «grjót», som betyr stein.[2]

Sygard Grytting har trolig tilhørt samme slekt siden 1300-tallet. Dagens eier (per 2016) er 16. generasjon siden år 1534. På tunet, som består av mange laftede bygninger, ligger et fredet loft. Det er et langloft med to rom i hver etasje og med en åpen svalgang langs fronten mot tunet.[3] Gården har lange gjestetradisjoner. Per 2016 henter Sygard Grytting sine inntekter fra turisme og landbruk.[4]

Sygard Grytting er tildelt Olavsrosa.[5]

Gjestetradisjon[rediger | rediger kilde]

I 1343 møttes noen av landets mektigste menn i ”suemfstofuonne j Grytingh a Frone sydra gardenom ” (dvs. svevnstova på Sygård Grytting på Fron). Det gjaldt deling av en stor arv, der barnebarnet til kong Håkon V Magnusson, baron Sigurd Haftorson fra Sudrheim, var den ene arveparten. 

I 1775 beskrev historiker Gerhard Schøning ganske detaljert en usedvanleg bygning i tre etasjer på Grytting som ”berettes at have tient til kloster”. I 1785 skrev prost Hiorthøy om munkekloster både på Grytting og nabogården Rolstad. I dag mener fagfolk at det var valfarten av pilegrimmer (munkar) til Nidaros som skapte denne tradisjonen.. 

Svevnstova/ ”klosteret”/ middelalder herberget ble borte for allmenheten i 200 år fordi prosten i 1785 skrev at bygningen er ” for nogle år siden nedrevet”. Omkring 1780 ble hele tunet på Sygård Grytting flyttet høyere opp på eiendommen. Prosten var ikke kjent med at storloftet fra middelalderen ble bygget om i det nye tunet, slik tradisjonen var på gården. Først i 1985 undersøkte riksantikvaren ved Arne Berg bygningen, og fant ut at den hadde finndalslaft (dvs. fra før svartedauden i 1350) og at dimensjonen var landets største loft fra katolsk tid. Det kan vanskeleg tenkes at det var flere slike store loft på samme gård uten at det ble nevnt i 1775. 

Brosjyre fra Grytting Pensjonat 1920

De største forandringene i 1780 med middelalderherberget på Grytting var svalgangen og tredje etasjen, samt vinduer og dører. 

Fra 1917-1958 var det pensjonatdrift i nedre hovedbygningen som i dag er historisk hotell. De markedsførte da ”ren luft, rent drikkevann, vel-laget og kraftig kost fra gårdens egen produksjon og naturskjønne omgivelser”. 

Gårdsnavn[rediger | rediger kilde]

Grytting er ifølge Oluf Rygh dannet av gammelnorsk grjot som betyr stein og avledningsending. Endingen kan være –vin, som betyd eng, slette. Altså stein-slette. Vin-navnene blir regnet å være fra folkevandringstiden 200-400 e.Kr. Grytting er det eldste navnet i grenda Ryssland som har et særdeles rikt oldtidsfunn fra 300.e.Kr. 

I tidlig middelalder er Grytting to gårder; Sygård og Nordgård. Sygård betyr altså søre gården og opptrer skriftlig i 1343 slik; ”grytingh a frone sydra gardenom”. I muntlig tale blir stort sett bare Grytting brukt.

Den doble konsonanten (tt) dukker opp skriftlig på 1500-tallet og er nok dansk påvirkning. 

Slektstradisjon[rediger | rediger kilde]

Sygård Grytting har trolig tilhørt samme slekt siden 1300-tallet. 

I rettsdokumenter fra 1534 ser man eksempel på den 1000-årige særnorske odelsloven. Gården kom da over på inngiftet ektefelles familie. Men i en vidløftig ankesak til en høyare rett på Hamar vant slekten tilbake ”det faste gods”, som etter norsk lov ikke skulle komme i ”utarv”, mens ektefelles familie fikk beholde ”løsepenge” (løsøre). For å finne rettmessige eiere, ble slekten ført tilbake til 1300-tallet. 

Fra 1534 var Stig S. Grytting 16. generasjons eier i familien. 

I tillegg til brukerparet, Hilde (f.1962) og Stig (1957), så bur deres tre sønner Halvor (1990), Iver (1992), Amund (1995) og onkelen til Stig, Hans O. Grytting (1930) på gården (eier 1955-1989). Hans er nå føderådskar, men er fortsatt en viktig medhjelper i driften. 

Hilde er utdanna ergoterapeut og har arbeidet i helseetaten i Nord-Fron kommune 1989-1996. 

Stig er sivilingeniør fra NTH og har arbeidet både for entrepenør og byggeteknisk-konsulent fra 1983-1995. 

Landbruk [rediger | rediger kilde]

Lam på Grytting
Høykøjøring på Grytting

I dag er landbruket spesialisert til sau, korn, gressproduksjon og skogsdrift. 

I gammel tid var driften svært allsidig og gården var selvforsynt med det meste. Dyretallet på hovedbruket i 1865 er: 9 hester, 34 kyr, 26 sauer, 1 geit, 7 griser pluss dyrene på 6 husmannsplasser. Fronsbygdene var fra gammelt av ”kornkammeret” i Gudbrandsdalen. Mye gikk til bergstaden Røros. I dalstrøkene var utmark og seter med kraftig fjellbeite en stor del av ressursgrunnlaget. I 1860-årene kom Gudbrandsdalsosten og ble en gjev vare med stor innvirkning på økonomien i dalen. Da mekaniseringa av landbruket skjøt fart på siste halvdel av 1800-tallet ble den tunge døla-hesten attraktiv og hesteavl tilleggsnæring for flere i midt-dalen. 

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hovdhaugen, Einar (1973). Gardar og slekter i Fron. 1 : Sør-Fron. Otta: Fron Historielag. s. 265. 
  2. ^ Rygh, Oluf (1964). Norske Gaardsnavne: Oplysninger samlede til Brug ved Matrikelens Revision. B. 3 : Hedemarkens Amt. Kristiania: Børsums forlag og antikvariat. s. 96. 
  3. ^ «Sygard Grytting». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. 
  4. ^ «Sygard Gryttings hjemmeside». Arkivert fra originalen 6. august 2016. Besøkt 19.08.2016. 
  5. ^ «Sygard Gryttings hjemmeside». Arkivert fra originalen 6. august 2016. Besøkt 19.08.2016. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Berg, Arne. Norske Tømmerhus frå Mellomalderen, Bind 2
  • Engen, Arnfinn. Skysstell og skysstasjonar Gudbrandsdalen. Bruket forlag. Lillehammer 2009
  • Prof. Steen, Sverre. Ferd og fest
  • Hovdhaugen, Einar (1973). Gardar og slekter i Fron, Bind 1 Sør-Fron. Fron Historielag, Otta 1973.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]