Sygard Grytting

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Koordinater: 61°34′32,477″N 9°53′30,534″Ø

Inntunet på Sygard Grytting
Skinnbrev skrevet i 1343 omtaler første gang den såkalte "svevnstova" (soveloftet) på Sygard Grytting.[1]

Sygard Grytting er en gammel gård i Sør-Fron kommune midt i Gudbrandsdalen. Navnet «Grytting» kommer ifølge Oluf Rygh av det norrøne ordet «grjót», som betyr stein.[2]

Sygard Grytting har trolig tilhørt samme slekt siden 1300-tallet. Dagens eier (per 2016) er 16. generasjon siden år 1534. På tunet, som består av mange laftede bygninger, ligger et fredet loft. Det er et langloft med to rom i hver etasje og med en åpen svalgang langs fronten mot tunet.[3] Gården har lange gjestetradisjoner. Per 2016 henter Sygard Grytting sine inntekter fra turisme og landbruk.[4]

Sygard Grytting er tildelt Olavsrosa.[5]

Gjestetradisjon[rediger | rediger kilde]

I 1343 møttes noen av landets mektigste menn i ”suemfstofuonne j Grytingh a Frone sydra gardenom ” (dvs. svevnstova på Sygård Grytting på Fron). Det gjaldt deling av en stor arv, der barnebarnet til kong Håkon V Magnusson, baron Sigurd Haftorson fra Sudrheim, var den ene arveparten. 

I 1775 beskrev historiker Gerhard Schøning ganske detaljert en usedvanleg bygning i tre etasjer på Grytting som ”berettes at have tient til kloster”. I 1785 skrev prost Hiorthøy om munkekloster både på Grytting og nabogården Rolstad. I dag mener fagfolk at det var valfarten av pilegrimmer (munkar) til Nidaros som skapte denne tradisjonen.. 

Svevnstova/ ”klosteret”/ middelalder herberget ble borte for allmenheten i 200 år fordi prosten i 1785 skrev at bygningen er ” for nogle år siden nedrevet”. Omkring 1780 ble hele tunet på Sygård Grytting flyttet høyere opp på eiendommen. Prosten var ikke kjent med at storloftet fra middelalderen ble bygget om i det nye tunet, slik tradisjonen var på gården. Først i 1985 undersøkte riksantikvaren ved Arne Berg bygningen, og fant ut at den hadde finndalslaft (dvs. fra før svartedauden i 1350) og at dimensjonen var landets største loft fra katolsk tid. Det kan vanskeleg tenkes at det var flere slike store loft på samme gård uten at det ble nevnt i 1775. 

Brosjyre fra Grytting Pensjonat 1920

De største forandringene i 1780 med middelalderherberget på Grytting var svalgangen og tredje etasjen, samt vinduer og dører. 

Fra 1917-1958 var det pensjonatdrift i nedre hovedbygningen som i dag er historisk hotell. De markedsførte da ”ren luft, rent drikkevann, vel-laget og kraftig kost fra gårdens egen produksjon og naturskjønne omgivelser”. 

Gårdsnavn[rediger | rediger kilde]

Grytting er ifølge Oluf Rygh dannet av gammelnorsk grjot som betyr stein og avledningsending. Endingen kan være –vin, som betyd eng, slette. Altså stein-slette. Vin-navnene blir regnet å være fra folkevandringstiden 200-400 e.Kr. Grytting er det eldste navnet i grenda Ryssland som har et særdeles rikt oldtidsfunn fra 300.e.Kr. 

I tidlig middelalder er Grytting to gårder; Sygård og Nordgård. Sygård betyr altså søre gården og opptrer skriftlig i 1343 slik; ”grytingh a frone sydra gardenom”. I muntlig tale blir stort sett bare Grytting brukt.

Den doble konsonanten (tt) dukker opp skriftlig på 1500-tallet og er nok dansk påvirkning. 

Slektstradisjon[rediger | rediger kilde]

Sygård Grytting har trolig tilhørt samme slekt siden 1300-tallet. 

I rettsdokumenter fra 1534 ser man eksempel på den 1000-årige særnorske odelsloven. Gården kom da over på inngiftet ektefelles familie. Men i en vidløftig ankesak til en høyare rett på Hamar vant slekten tilbake ”det faste gods”, som etter norsk lov ikke skulle komme i ”utarv”, mens ektefelles familie fikk beholde ”løsepenge” (løsøre). For å finne rettmessige eiere, ble slekten ført tilbake til 1300-tallet. 

Regnet fra 1534 er Stig S. Grytting 16. generasjons eier i familien.[6] Hans O. Grytting var eier 1955-1989.

Landbruk [rediger | rediger kilde]

Lam på Grytting
Høykøjøring på Grytting

I dag er landbruket spesialisert til sau, korn, gressproduksjon og skogsdrift. 

I gammel tid var driften svært allsidig og gården var selvforsynt med det meste. Dyretallet på hovedbruket i 1865 er: 9 hester, 34 kyr, 26 sauer, 1 geit, 7 griser pluss dyrene på 6 husmannsplasser. Fronsbygdene var fra gammelt av ”kornkammeret” i Gudbrandsdalen. Mye gikk til bergstaden Røros. I dalstrøkene var utmark og seter med kraftig fjellbeite en stor del av ressursgrunnlaget. I 1860-årene kom Gudbrandsdalsosten og ble en gjev vare med stor innvirkning på økonomien i dalen. Da mekaniseringa av landbruket skjøt fart på siste halvdel av 1800-tallet ble den tunge døla-hesten attraktiv og hesteavl tilleggsnæring for flere i midt-dalen. 

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hovdhaugen, Einar (1973). Gardar og slekter i Fron. 1 : Sør-Fron. Otta: Fron Historielag. s. 265. 
  2. ^ Rygh, Oluf (1964). Norske Gaardsnavne: Oplysninger samlede til Brug ved Matrikelens Revision. B. 3 : Hedemarkens Amt. Kristiania: Børsums forlag og antikvariat. s. 96. 
  3. ^ (no) «Sygard Grytting». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. 
  4. ^ «Sygard Gryttings hjemmeside». Arkivert fra originalen 6. august 2016. Besøkt 19.08.2016. 
  5. ^ «Sygard Gryttings hjemmeside». Arkivert fra originalen 6. august 2016. Besøkt 19.08.2016. 
  6. ^ «Om oss». Sygard Grytting. Besøkt 17. april 2020. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Berg, Arne. Norske Tømmerhus frå Mellomalderen, Bind 2
  • Engen, Arnfinn. Skysstell og skysstasjonar Gudbrandsdalen. Bruket forlag. Lillehammer 2009
  • Prof. Steen, Sverre. Ferd og fest
  • Hovdhaugen, Einar (1973). Gardar og slekter i Fron, Bind 1 Sør-Fron. Fron Historielag, Otta 1973.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]