Sven Grafström
| Sven Grafström | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 2. nov. 1902[1] Hedvig Eleonora församling[1] | ||
| Død | 3. jan. 1955[1] (52 år) Storkyrkoförsamlingen[1] | ||
| Beskjeftigelse | Diplomat | ||
| Utdannet ved | Handelshøyskolen i Stockholm | ||
| Far | Hjalmar Grafström | ||
| Søsken | Nils Grafström | ||
| Nasjonalitet | Sverige | ||
Sven Hjalmarsson Grafström (født 2. november 1902 i Stockholm, død 3. januar 1955 nær Joigny i Frankrike) var en svensk diplomat.
Liv og virke[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Sven Grafström var sønn av häradshövdingen Hjalmar Grafström og Helfrid Nilsson. Han giftet seg i 1936 med Gerda von Twardowski fra Berlin, datter av ambassadør Fritz von Twardowski og Gertrud, født Ahrens. Broren Nils var først häradshövding som faren og siden lagman i Svea hovrätt.
Sven Grafström var klassekamerat med Gunnar Hägglöf på Nya elementarläroverket i Stockholm, der han tok studenten i 1921, og studerte ved Handelshögskolan i Stockholm, der han ble siviløkonom i 1923. Grafström ble i 1926 fenrik i Göta livgardes (I 2) reserve og samme år ble han innskrevet ved Stockholms högskola der han tok kansliexamen i 1928.
Karriere[rediger | rediger kilde]
Grafström ble 12. juni samme år, 1928, attaché ved Utrikesdepartementet og ved årets slutt sekondløytnant i reserven.
Ved UD tjenestegjorde han i Oslo, London, Moskva, Teheran og Ankara i 1920- og 1930-årene.
Polen: Grafström ble i 1936 forflyttet til Warszawa og befant seg der da Nazi-Tyskland besatte den vestlige delen av Polen i 1939, og Sovjetunionen den østlige. Den daværende svenske ambassadøren flyktet fra landet sammen med den polske regjeringen mens Grafström ble igjen og forhandlet med tyskerne. Han vant internasjonal beundring for det motet han viste i forbindelse med dette.
I 1941 ble Grafström utnevnt til byråsjef ved presseavdelingen i UD og var ved siden av dette sekretær i riksdagens utenriksnemnd. Under andre verdenskrig var Grafström ofte utenrikspolitisk kommentator i radioen. Hans antinazisme ble omtalt som intensiv, noe som med Gunnar Hägglöfs ord innebar at han «forsømmet sjelden et tilfelle til å si tyskerne ubehagelige sannheter». I 1944 ble Grafström utnevnt til assisterende sjef for UDs politiske avdeling samt året etter til utrikesråd og sjef for UDs politiske avdeling. Han arbeidet der fram regjeringens kommentarer til FN-pakten og deltok i arbeidet med å forberede Sveriges inntreden i FN.
FN, Mexico: Grafström etterfulgte i 1948 Gunnar Hägglöf som FN-ambassadør og innehadde denne stillingen til 1952. I løpet av denne tiden skaffet han seg meget gode forbindelser og en sterk personlig stilling i utenrikspolitikken. Tross de gode innsatsene fant regjeringen Erlander det viktig å erstatte ham med diplomaten Oscar Thorsing, som var mer lojal overfor sosialdemokratiet. Etter tiden i FN fikk Grafström en bortgjemt og ubetydelig post som envoyé i Mexico, noe som ifølge Erik Boheman berodde på at han gikk imot utenriksminister Östen Undén, da han anså at Sverige burde være solidarisk med FN mot kineserne i Korea.
Grafström ble i Korea i 1953 den første svenske representanten ved De nøytrale nasjonenes overvåkningskommisjon. Under dette halvårslange oppdraget ble han, av forhandlingstekniske motiver av FN, formelt utstyrt med generalmajors grad. Etter vel utført arbeid vendte Grafström tilbake til Mexico.[2]
I januar 1955 oppholdt han seg på ferie i Sør-Europa og omkom ved å falle ut gjennom en dør under en togreise fra Nice til Paris. Grafström ble funnet på banelegemet i nærheten av byen Joigny kun iført pyjamas. Ifølge Erik Boheman var han «en sjeldent utpreget karakter, meget uredd og alltid beredt til å kjempe for sine standpunkter. Han hadde samtidig en stor evne til å inngi tillit og respekt i det internasjonale samværet».
Kungliga Samfundet för utgivande av handskrifter rörande Skandinaviens historia har utgit Grafströms notater i to bind. Hans gjenlevende ektefelle ønsket at hans private dagboksnotater skulle bli offentliggjort allerede i 1956. Publiseringen av disse, som befant seg i UDs forvaring, ble imidlertid forhindret da ledelsen i UD egenmektig nektet å utlevere dem. Utenriksminister Undén anså på dette tidspunkt at notatene var for frittalende.[3]
Fjernsyn[rediger | rediger kilde]
I den norske miniserien De hvite bussene ble Grafström personifisert av Björn Granath.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c d Svenskt biografiskt lexikon, «Sven H Grafström», Svensk biografisk leksikon-ID 13132[Hentet fra Wikidata]
- ^ Erlander, Tage: Dagböcker 1952, 1953 och 1954
- ^ Grafström, Sven:Anteckningar 1938-1944, del 1 og 1945-1954, del 2. Utgitt gjennom Stig Ekman, Stockholm 1989
Kilder[rediger | rediger kilde]
- Eriksson, Lars (hovedred.): FN - Globalt uppdrag (Sthlm 1995)
- Vem är det 1961
- Boheman, Erik: Artikkel i SBL 82 (Sthlm 1967)
- Hägglöf, Gunnar: Samtida vittne 1940-1945, (Sthlm 1972)
- Kort biografi på kungligasamfundet.org