Suzanne Voilquin
| Suzanne Voilquin | |||
|---|---|---|---|
 Suzanne Voilquin, portrett, 1839 | |||
| Født | Jeanne Suzanne Monnier 1801[1][2][3][4]  Paris (Den første franske republikk) | ||
| Død | 24. okt. 1876[5] Saint-Mandé (Frankrike)[5] | ||
| Beskjeftigelse | Journalist, redaktør[6] | ||
| Nasjonalitet | Frankrike[2] | ||
| Språk | Fransk[7] | ||
Suzanne Voilquin (opprinnelig Jeanne Suzanne Monnier; født 17. desember 1801 i Paris, død 24. oktober 1876 i Saint-Mandé nær Paris) var en fransk feminist, journalist, forfatterinne, reisende og memoarskriver.
Hun var redaktør for Tribune des femmes, Frankrikes første feministiske tidsskrift for arbeiderkvinner. Hun utgav sine memoarer, Souvenirs d’une fille du peuple: ou, La saint-simonienne en Égypt.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Faren hennes var en hattemaker som deltok i den franske revolusjon, moren hennes var praktiserende katolikk. Hun ble utdannet av moren som sendte henne til grunnskoleutdanning ved Filles de la charité de Saint Vincent de Pauls skole i Saint-Merri-distriktet. Hun leste opplysningstidens filosofer og avviste den katolske tro mot slutten av ungdomstiden.
I 1821 døde moren av kreft, etter å ha skjult sykdommen for familien. I 1823 begynte hum med å brodere sammen med søsteren sin, etter at farens virksomhet gikk konkurs. I 1825, i en alder av 24 år, bestemte Suzanne Voilquin seg for å gifte seg med forfatteren Eugène Voilquin.[8] Han viste seg å være syfilittisk.
Saintsimonismen
[rediger | rediger kilde]Suzanne Voilquin var 29 år gammel da paret ble med i Saint Simon-bevegelsen i 1830. De verdsatte dette felleslivet. Organisasjonen gav Eugène ansvaret for et table d'hôtes i Taitbout-gaten, i et av foreningens hus, og det ble Suzanne som skulle lede og administrere denne fellesrestauranten. Rommet ble også brukt til sansimonanernes møter. Suzanne Voilquin ble godt integrert i samfunnet og var blant de mest entusiastiske disiplene til Prosper Enfantin, sammen med blant andre Cécile Fournel, Claire Bazard, Aglaé Santo-Hilaire, Desire Véret, Marie-Reine Guindorf og Clorinde Rogé. Ved Saint-Amand Bazard-skismaet forble hun trofast mot Enfantin, men fant seg snart ekskludert likesom de andre kvinnene fra møtene som bare fant sted mellom menn i huset til Ménilmontant, dit Enfantin og hans mannlige disipler hadde trukket seg tilbake.
Saintsimonistenes popularitet og deres tro på frigjøring av kvinner brakte gruppen opp i problemer med de franske myndigheter. Etter en spektakulær rettssak ble Enfantin, Charles Duveyrier og Michel Chevalier fengslet i 1832 og bevegelsens medlemmer spredte seg. Suzanne ga i mellomtiden Eugène en uoffisiell «saintsimoniansk» skilsmisse, ettersom skilsmisse var ulovlig i Frankrike. Hun ga ham sin velsignelse. og han dro til Louisiana.
Årene 1832–1834 skrev Suzanne for og redigerte The Tribune des femmes, det første kjente feministiske tidsskriftet for arbeiderklassen. Redaktørene avviste bruken av etternavn, som underordnet kvinnene enten deres fedre eller ektemenn. Suzanne og de andre forfatterne, inkludert Marie-Reine Guindorf og Désirée Gay (Jeanne Desirée Véret Gay) understreket behovet for kvinners rettigheter til skilsmisse, utdanning og arbeid. Suzanne understreket spesielt behovet for beskyttelse av mødre.[9] I 1834 publiserte Suzanne også Ma loi d'Avenir av saintsimonisten Claire Démar, etter at hun og kjæresten hennes, Perret Desessarts, tok livet av seg.[10]
Med Enfantins løslatelse fra fengselet i 1834, aksepterte Suzanne saintsimonianernes oppfordring til å spre ordet om bevegelsen over hele verden.
Egypt: Hun kunngjorde i april 1834 at hun ville slutte seg til andre saintsimonianske kvinner som Clorinde Roge og reise til Egypt[11] for å samarbeide med de franske legene, vitenskapsmennene og ingeniørene der, blant annet Ferdinand de Lesseps. Suzanne hengav seg til et løfte om et liv av aktiv propaganda, ved det at hun ville vise andre kvinner at de også kunne være uavhengige.
Arbeid var det vanskelig å finne i Egypt, hvor mange mennesker ble satt i karantene på grunn av pesten. Suzanne begynte å hjelpe en fransk lege som lærte henne medisin i bytte mot at hun veiledet hans egyptiske barn. Hun studerte arabisk og lærte medisin på klinikken hans og i haremene, ofte iført arabiske mannsklær. Suzanne fikk pesten, og selv om hun overlevde, bukket mange av vennene hennes, inkludert legen og familien hans under. Etter at planene for et kvinnesykehus ikke lot seg realisere, dro Suzanne tilbake til Frankrike.[12]
Frankrike: I Frankrike ble Suzanne sertifisert som jordmor, studerte homøopati og fortsatte å jobbe på vegne av kvinner, med et mislykket forsøk på å danne en mødreforening for å hjelpe unge mødre i 1838. Arbeidet var igjen lite av, og hun trengte å forsørge seg selv, sin syke far og sin bror som var politisk fange.
Russland: Dermed dro Suzanne til Russland i 1839. Livet var vanskelig for henne i Sankt Petersburg, hvor hun fikk lite arbeid, og vinterens kulde påvirket helsen hennes. Hun kom tilbake til Frankrike i 1846.
Frankrike: Engasjementet for kvinners rettigheter dukket opp igjen med den franske revolusjon av 1848. Suzanne sluttet seg til andre feminister og saintsimoniske kvinner, blant dem Eugénie Niboyet, Pauline Roland, Jeanne Deroin, Desirée Gay og Elisa Lemonnier for å agitere for kvinners sysselsettings- og utdanningsmuligheter og for å skrive for La Voix des Femmes. Suzanne organiserte jordmødrene i en interessegruppe. Med republikkens fall og på grunn av mangel på finansiering og fiendtlige regjeringsdekreter forlot Suzanne nok en gang Frankrike – denne gangen til Louisiana i 1848.[13]
Det er lite kjent om Suzanne Voilquins aktiviteter i New Orleans. Hun sluttet seg til søsteren sin der, som døde i 1849.
Suzanne kom tilbake til Frankrike i 1860. Hun publiserte sine memoarer, Souvenirs d’une fille du people: ou la Saint-simonienne en Égypt, i 1866.
Verker i utvalg
[rediger | rediger kilde]- Suzanne Voilquin. Mémoires d’une saints-simonienne en Russie (1839–1846). Paris: Éditions des femmes.
- Suzanne Voilquin. Souvenirs d’une fille du peuple ou Saint-simonienne en Égypte. Paris: E. Sauzet.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Manuel, Frank, The Prophets of Paris. Cambridge: Harvard University Press, 1962.
- Moses, Claire Goldberg, French Feminism in the 19th Century. New York: State University of New York, 1984.
- Moses, Claire Goldberg and Rabine, Leslie Wahl, Feminism, Socialism and French Romanticism. Indiana University Press, 1993.
- Ragan, John David, «French Women Travellers in Egypt: A Discourse Marginal to Orientalism?» in Starkey, Paul and Starkey, Janet, Travellers in Egypt. London: Tauris Parke, 2001.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ NUKAT, NUKAT autoritetspost n2014187485[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b WeChangEd, www.wechanged.ugent.be[Hentet fra Wikidata]
- ^ FemBio-Datenbank, oppført som Suzanne Voilquin, geb. Monnier, FemBio-ID 28025, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ CERL Thesaurus, CERL-ID cnp01318678, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b archives.valdemarne.fr[Hentet fra Wikidata]
- ^ https://www.wechanged.ugent.be/wechanged-database/; WeChangEd.
- ^ http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb11928626j; Autorités BnF; besøksdato: 10. oktober 2015; BNF-ID: 11928626j.
- ^ D'autres sources, présentent Eugène Voilquin comme étant charpentier voire architecte.
- ^ Claire Goldberg Moses, French Feminism in the 19th Century (Albany, NY: State University of New York Press, 1984)
- ^ Claire Goldberg Moses and Leslie Wahl Rabine, Feminism, Socialism and French Romanticism (Bloomington: Indiana University Press, 1993).
- ^ Yaël Schlick, «Feminism and the Politics of Travel after the Enlightenment» (Lanham, MD: Rowman & Littlefield, Lexington Books, 2012)
- ^ John David Ragan, «French Women Travellers: A Discourse Marginal to Orientalism?» in Paul Starkey and Janet Starkey, eds. Travellers in Egypt (London: Tauris Parke Paperbacks, 2001).
- ^ Moses, p. 127–149.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Suzanne Voilquin – kategori av bilder, video eller lyd på Commons