Supermarine S.6
Denne artikkel handler om britisk deltakelse i 1929. For 1931-løpet, se Supermarine S. 6B
| Supermarine S.6 | |||
|---|---|---|---|
 Supermarine S.6A | |||
| Informasjon | |||
| Rolle | Sjøfly | ||
| Produsent | Supermarine | ||
| Designet av | Reginald Joseph Mitchell | ||
| Første flyvning | 1929 | ||
| Introdusert | 1929 | ||
| Status | Pensjonert | ||
| Brukt av | Royal Air Force | ||
| Antall produsert | 2 | ||
| Videreutviklet til | Supermarine S.6B | ||
Supermarine S.6 er en 1920-talls britisk en-motors, en-seters konkurranse flybåt, et amfibium, bygget av Supermarine. S.6 fulgte linjene til Supermarines sjøfly som var konstruert for konkurransen om Schneider-troféet på 1920-tallet og 1930-tallet.
Konstruksjon og utvikling[rediger | rediger kilde]
Som følge av suksessen med Supermarine S.5 i Schneider-løpet i 1927 konstruerte R.J. Mitchell en etterfølger kalt Supermarine S.6. Han forbedret konstruksjonen av den tidligere S.5. Mitchell brukte nå utelukkende metall til byggingen. Selv om utformingen var klar, skulle den nye konstruksjonen utstyres med en ny motor, den tidligere på 875 hk (640 kW) Napier Lion VIIB motor ble forkastet. Flyet skulle utstyres med en nyutviklet 1 900 hk (1 417 kW) Rolls-Royce R motor. Da det var problemer med kjølingen av en så kraftig motor ble det bygget inn radiatorer i pongtongene så vel som i vingene..[1]
To fly (serie nr. N247 og N248) ble bygget ved Woolston og skulle opereres av RAF High Speed Flight. De ble levert i august 1929.[1]
Operativ historie[rediger | rediger kilde]
De to S.6 racere deltok i Schneider løpet i 1929 som ble arrangert i Calshot, England. N247 ble føyet av Flying Officer H.R.D. Waghorn og oppnådde ennfart på 328,63 mph (528,88 km/t). N248 ble diskvalifisert da flyveren tok feil og svingte på innsiden av en markør. men ikke mindre, den satte verdensrekord over en strekning på 100 km i løpet.[1]
Den britiske regjeringen trakk pengestøtten til neste Schneider løp i 1931, med takket være pengeinnsamling såvel som private donasjoner kunne britene delta, selv om de nå fikk bare ni måneder på å forberede seg. Alt ble gjort for å modifisere S.6. Den fikk en kraftigere 2,350 hk versjon av Rolls-Royce R motor og to fly ble bygget ved Supermarine som S.6B. De to eksisterende S.6 fikk betegnelsen S.6A med nye pongtonger med ekstra kjølraiatorer monteres i pongtonene og statisk-balanserte hør-og balanser. Alle fire S.6 ble bragt opp til samme standard og ni Rolls-Royce R motorer ble bygget (for reserve).[2]
Inntil 1960-tallet var S.6A N248 utstilt feilaktig som S.6B S1596 i en bygning ved Southampton Royal Pier.[3] Den ble restaurert i 1983 og malt i fargene fra 1931, og står i dag i Solent Sky museum, i Southampton.
Spesifikasjoner[rediger | rediger kilde]
| Tekniske data[4] | |
|---|---|
| Mannskap | 1 |
| Lengde | 8,18 m |
| Vingespenn | 9,14 m |
| Vingeareal | 13,47 m² |
| Vekt (uten last) | 2 028 kg |
| Vekt (maksimalt) | 2 617 kg |
| Motor | 1 × Rolls-Royce R (1 × 1 417 kW) |
| Ytelser | |
| Maksimal hastighet | 575,7 km/t |
| Landing hastighet | 153 km/t |
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c Green 1967, p. 745.
- ^ Green 1967, p. 746.
- ^ «Royal Pier, Southampton, Hampshire.» Arkivert 27. april 2011 hos Wayback Machine.
- ^ Hornát, Jiří. Supermarine S.6, S.6A a S.6B. Letectví a kosmonautika. 1999, kull LXXV., tall 8, s. 45.