Sturlaug den arbeidsommes saga
Sturlaug den arbeidsommes saga (Sturlaugs saga starfsama) er en norrøn fornaldarsaga. Fornaldersagaene ble for det meste nedtegnet på Island mellom rundt år 1300 og sagaen er basert på gamle sagn fra Norge som er overlevert muntlig i mange generasjoner. Den islandske historikeren professor Halldór Hermannsson mener forfatteren muligens var lovsigemannen Þórðr Narfason eller en av hans slektninger.[1]
Innhold[rediger | rediger kilde]
Sturlaug var sønn av Ingolf herse i Numedalsfylket og samtidig med den mytiske kong Harald Gullmunn i Trondheim og Hring jarl i Kaupang. Sturlaug svor fosterbrorskap med sin venn Åki.
Da Sturlaug voks til, egget far hans ham til å fri til Åsa den fagre, datter til Hring jarl, men hun avviste ham og ba ham komme seg fram i verden først. Fosterbrødrene dro etter det ut på hærferd i Østerlandene. Mens de var ute døde hustruen til kong Harald og han festet så med tvang Åsa til hustru.
Etter dette kom berserken Kol den slue og tvang også Hring jarl til å feste Åsa til kone. Han bød kong Harald ut på holmgang. Kong Harald sendte bud på stormannen Heming fra Namdalen til å gå holmgang for seg. Det ender med at Kol dreper Heming.
Kongen ber så Sturlaug om å gå holmgang mot Kol. Sturlaug møter hos kongen med fosterbror sin og mange dugelige menn, og han sier seg villig til å gå holmgang mot at han får feste kongens festemø Åsa først. Kongen tør ikke annet enn å si ja til det, og Sturlaug rir til Hring jarl og gifter seg med Åsa.
Sturlaug forteller Åsa at han må gå holmgang mot Kol, og Åsa gir ham det råd å be ham søke hjelp hos fostermor hennes, Vefreya. Av henne får han det magiske sverdet Vefreyjunaut. Med det feller han Kol den slue.
Etter dette kommer Kols halvbror Framar og byr Sturlaug ut til holmgang. Sturlaug bruker igjen sitt magiske sverd og vinner kampen, men han dreper ikke Framar. På Vefreyas ord forliker han seg med Framar og de sverger fosterbrorskap med hverandre.
Kong Harald kommer i mellomtida til Hring jarl og brenner ned borgen hans, men uten at Hring og Åsa brenner inne. Sturlaug kommer til, og kongen krever at han, for å berge livet, må dra ut og finne Urarhornet, og bringe det til kongen. Sturlaug søker igjen råd hos Vefreya, og hun viser ham til sin søster Jarngerd. Hun henviser ham videre til sin søster Snælaug, datter av kong Hrolf i Hundingjaland.
Fosterbrødrene dra til Hundingjaland, møter kong Hunding, og drar videre til Bjarmland (ved Kvitsjøen i Nord-Russland) hvor de har fått rede på at det fins et hov viet til Tor og Odin, Frigg og Frøy, og hvor urarhornet ligger foran guden Tor. Hovet voktes av en hovgydje og seksti kvinner. Sturlaug klarer å få tak i urarhornet og dreper hovgydjen med sverdet Vefreyjunaut.
Sturlaug og fosterbrødrene kommer tilbake til kong Harald og han kaster hornet over til kongen så hardt at blodet spruter fra nesen hans og fire tenner brekker. Deretter drar Sturlaug til Svitjod (Sverige) og gjenforenes med Hring og Åsa. Sturlaug går sveakongen Ingifrøys tjeneste. Han drar igjen på herjingstokt til Bjarmland og Hundingjaland.
Sturlaug sender sin venn Frost til Finnmark for å finne kong Snæs datter Mjøll. Frost bringer henne tilbake til Sturlaug hvor hun forteller historien om urarhornet som er hornet til den mytiske oksen Ur og som er av rent gull. Kong Harald hadde drept dette dyret, men hadde måttet gi fra seg urarhornet. På Vefreyas råd ble Frost og Mjøll brent inne etterpå fordi de var trollkyndige.
Nå fortelles videre om at fosterbrødrene drar på frierferder til Gardarike og til Aldeigjuborg i Austerveg slik at både Åki og Framar gifter seg med kongsdøtre.
Motsetning mellom hedendom og kristendom[rediger | rediger kilde]
Sturlaugs saga, og spesielt sagaens tematiske høydepunkt i det hedenske hovet, oppviser et motsetningsforhold mellom det hedenske og det høviske, kristne sinnelaget hos Sturlaug. «Templet er nu en livsfarlig bygning, og mændenes indtrængen i det har i høi grad karakter af at være en skattejakt eller en prøve. (…) I beskrivelsen af tempelpræstinden i Sturlaugs saga starfsama fremstår hun som et trold både i kraft af sit udseende og sine egenskaber.»[2]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Halldór Hermannsson: Sturlunga Saga i Islandica, vol. 1 (1908), s. 96
- ^ Ármann Jakobsson, Agneta Ney, Annette Lassen (red.): Fornaldarsagaerne: Myter og virkelighed. Museum Tusculanums Forlag, København: 2009