Straffeloven § 213

Straffeloven § 213 var bestemmelsen i den norske straffeloven av 1902 som frem til den ble opphevet ved lov 21. april 1972 nr. 18 kriminaliserte utuktig (seksuell) omgang mellom menn samt seksuell omgang mellom mennesker og dyr (tradisjonelt betegnet som sodomi):

«Finder utugtig Omgjængelse Sted mellem Personer af Mandkjøn, straffes de, der heri gjør sig skyldige, eller som medvirker dertil, med Fængsel indtil 1 Aar.

Med samme straf ansees den, som har utugtig Omgjængelse med Dyr, eller som medvirker dertil.

Paatale finder alene Sted, naar det paakræves av almene Hensyn.»

Forbudet mot homoseksuelle handlinger i første ledd omfattet ikke kvinner. Seksuelt misbruk av dyr rammes siden 2010 av dyrevelferdsloven § 14.

Fra 1989 til 2000 inneholdt § 213 en definisjon av samleie. Hele sedelighetskapittelet i straffeloven ble totalrevidert i 2000, og etter det har bestemmelsen stått tom.

I 1925 ble det foreslått av et offentlig oppnevnt utvalg at bestemmelsen skulle erstattes av en særlig seksuell lavalder for homofile handlinger. Dette ble imidlertid ikke fulgt opp i lovforslaget som i 1927 ble lagt frem for Stortinget.

Forslag om opphevelse på 1950-tallet

I 1953 foreslo Straffelovrådet enstemmig å oppheve paragrafen og erstatte den med en bestemmelse om absolutt seksuell lavalder på 18 år samt en relativt grense for aldersgruppen 18–21 år.

Som begrunnelse for å oppheve § 213 uttalte Straffelovrådet at «det kan fremstille seg som en urettferdighet å straffe en person for homoseksuelle handlinger som er en følge av en egenskap ved ham som ikke kan legges ham til last. Homoseksualitet er forsåvidt av samme art som en sykdom eller legemsfeil.» Videre uttalte rådet at bestemmelsen omtrent aldri ble brukt i praksis og den vurderte derfor om det var noen mening i å ha en straffebestemmelse det ikke var meningen å bruke. En innvending var, som Justisdepartementet uttalte i 1927 (Ot.prp. nr. 8 (1927)), at det var «overveiende betenkelig å legalisere perverse forhold av den her nevnte art». Til dette uttalte Straffelovrådet at «loven ikke billiger alt det den ikke setter straff for. Det er langt fra noen alminnelig regel at loven skal straffe enhver umoralsk handling.» Videre uttalte Straffelovrådet at det kan «være urettferdig å betegne homoseksuelle handlinger som kriminelle. Det gjelder her i stor utstrekning personer som i enhver annen henseende er bra, pliktoppfyllende samfunnsborgere. Deres abnorme seksualliv skyldes forhold som de selv ikke har kunnet ha noen innflytelse på. De lider under sitt forhold, og denne lidelse blir unødig forsterket ved at loven betegner dem som kriminelle.»

Straffelovrådet forslo også å oppheve «konkubinatparagrafen» som satte et forbud mot samboerskap (straffeloven § 379). Straffelovrådet forslo at den ledige plassen skulle inneholde en bestemmelse om at personer under 21 år ikke må gis adgang til å være medlem av en forening eller annen sammenslutning som særlig er beregnet på å ha tilslutning av homoseksuelle personer. Straffelovrådet nevnte særskilt det danske «Forbundet af 1948» som eksempel på en type organisasjon som ville være omfattet.

I samme utredning forslo Straffelovrådet også å oppheve forbudet mot dyresex (crimen bestialis) som også var plassert i straffeloven § 213.

Justisdepartementet og Regjeringen sluttet seg til forslagene om å oppheve forbudet mot homoseksuell omgang og erstatte den med en bestemmelse om en særskilt homoseksuell lavalder (som ikke var begrenset til menn), om å oppheve konkubinatparagrafen samt å oppheve forbudet mot dyresex. Derimot fikk forslaget om særskilt aldersgrense for homoseksuelle foreninger ikke tilslutning. I april 1954 ble et lovforslag lagt frem for Stortinget (Ot.prp. nr. 41 (1954)), men Stortinget avviste alle forslagene.