Strømsbrynet

Strømsbrynet (eller Straumsbrynet) er et bryne av sandstein der det står en runeinnskrift. Det ble funnet på gården Straum, nærmere bestemt Øvre Sageide, på Hitra i 1908. Brynet er 14,5 cm langt. Trolig er brynet fra ei grav, men det var ingen oldsaker der.

Innskrifta er fra annen halvdel av 500-tallet. Runene er klare og tydelige. Likevel har tolkningene vært ganske forskjellige.

Tolkninger

Magnus Olsen 1917

Magnus Olsen var den første som gav seg til å tolke innskrifta, først i 1909 og så litt endret i 1917. Han tolker i 1917 innskrifta slik:

A   wate hali hino horna

B   haha skaþi haþu ligi

A   Horn skal væde denne (Bryne)sten!

B   Skad (en) plugg og ligg (fældet) i kamp!

A-linja uttrykker ønsket at brynesteinen skal vætes av hornet der brynet bæres. B-linja omhandler holmgang: Hjørnene på holmgangsvollen er markert med plugger, og innskrifta prøver å få motstanderen til å skade en av pluggene, noe som skal gjøre at han blir felt.

Magnus Olsen var nokså sikker på tolkningen av A-linja, men usikker på B-linja. Han syntes også det var rart at det ikke var noen indre sammenheng mellom linjene, og antok at det var to separate innskrifter.

Wolfgang Krause 1937

Wolfgang Krause godtar Magnus Olsens tolkning av A-linja, men tolker B-linja annerledes:

B   skade håen, slåtten ligge

Håen er graset som vokser opp etter slåtten. At det skades betyr at det blir slått. Slik får Krause sammenheng mellom de to linjene.

Wilhelm Kiil 1953

Wilhelm Kiil antar at det er en bortfalt h først i A-linja, altså (h)wate hali ..., og tolker innskrifta slik:

A   Hornet skal gjennombore denne dødningen.

B   Skad hælen. Ligg ved hjelp av sammentrykking!

Innskrifta skal prøve å binde den døde til grava og være et vern mot at han går igjen som gjenganger. Hvis han prøver å komme seg vekk, skal hælen hans skades. Han skal bli liggende ved å trykkes ned. Kiil viser til funnforholdene. Dette var ikke en vanlig gravlegging, men begravelse i utmarka uten noen æresbevisning, noe som ble brukt for skoggangsmenn, tjuver og trollmenn.

Wilhelm Kiils tolkning ble ikke allment godtatt. Innvendingene gikk særlig på h-en som han satte til, og at hali ikke kunne bety «dødning». Den vanlige tolkningen i oversiktsverker har vært Magnus Olsens tolkning av A-linja og Wilhelm Krauses tolkning av B-linja.

Ottar Grønvik 1996

Ottar Grønvik leser runene i innskrifta som Magnus Olsen, men antar at haþuligi er ett ord, det norrøne adjektivet háðuligr «skammelig». Han tolker innskrifta slik:

A   (Han) vekte opp mannen, de hines drikkebror,

B   den skammelige beskadiger av «den høye».

Liksom Kiil mener Grønvik at dette er grava til en illgjerningsmann, men innskrifta er en beskrivelse av hans forbrytelse og ikke et forsøk på å binde den døde til grava. Illgjerningsmannen har prøvd å vekke opp en død høvding og slik forstyrre gravfreden. Hensikten med dette er å få del av den dødes viten, særlig om framtida. Dette var forbudt etter lovene, både i hedensk og kristen tid. (Det er det samme en prøver å avverge på Eggjasteinen.)

«De hine» er de tidligere avdøde. De hilser den døde høvdingen velkommen i et drikkelag.

En viktig del av Grønviks syn er kravet om at runeinnskriftene skal vise språket på et bestemt tidspunkt. De skal ikke inneholde noen blanding av gamle og nye språkformer. I dette tilfellet kan ikke horna være vårt substantiv horn, for a-en er falt bort på 500-tallet. Vi har etter hans syn heller et svakt substantiv som på urgermansk heter ga-hurnan- og betegner en som en deler et (drikke)horn med, altså en drikkebror.

Litteratur

• Magnus Olsen: Runerne paa et nyfundet Bryne fra Strøm paa Hitteren. Det Kgl. Norske Videnskabers Skrifter. 1908. No. 13.
• Magnus Olsen: Norges Indskrifter med de ældre Runer, I-III. Christiania 1891-1924. – Strømsbrynet drøftes i bind II s. 677-710, som kom 1917.
• Wolfgang Krause: Runeninschriften im älteren Futhark. Halle (Saale) 1937.
• Wilhelm Kiil: Runerimet på Straumsbrynet. Arkiv för nordisk filologi 68 (1953), s. 80-96.
• Finn-Henrik Aag: Strøm runebryne. Maal og Minne 1980, s. 144-149.
• Grønvik, Ottar (1996). Fra Vimose til Ødemotland. Nye studier over runeinnskrifter fra førkristen tid i Norden. Oslo. ISBN 82-00-22701-4. 
• Gerd Høst: Runer. Våre eldste norske runeinnskrifter. Oslo 1976. ISBN 82-03-08068-5 og ISBN 82-03-08069-3.