Stoppested

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Stoppested er en jernbanemessig betegnelse på holdeplass inne på stasjon.

Definisjon[rediger | rediger kilde]

Begrepet stoppested på en jernbane er i dag et samlebegrep for steder der tog stopper, det være seg stasjoner, holdeplasser eller steder der godstog stopper [1].

Fram til 1989 var et stoppested avgrenset til en type ekspedisjonssted ved Norges Statsbaner som i personale, oppgaver og utstyr lå mellom stasjon og holdeplass. Den skilte seg fra en stasjon ved at betjeningen ikke hadde ansvar for togframføringen. Jernbanemessig ble det uttrykt ved at et stoppestedet ikke ekspederte tog, men altså reisende og/eller gods. Siden stoppestedet var betjent, var det også utstyrt med en ekspedisjonsbygning. Disse kunne være like store som vanlige stasjoner, men oftest litt mindre. Et eksempel på en stor ekspedisjonsbygning på et stoppested er den for Lademoen. Det var trafikkmengden som avgjorde ekspedisjonsbygningens størrelse. Et stoppested kunne også ha egne spor for godsvogner. En eldre definisjon fra 1897 krevde at et stoppested måtte ha andre spor enn hovedlinjen for å kalles stoppested. Uten spor var det en holdeplass, men med betjening. Dette ble senere ryddet opp i slik at forskjellen på holdeplass og stoppested var om stedet hadde (muligheten for) betjening av personale eller ikke.[2]

Historikk[rediger | rediger kilde]

Liodden stoppested på Bergensbanen. Betjent 1913-1958

Stoppesteder var ganske vanlig på norske jernbaner fram til 1960-tallet. De ble anlagt ut fra behovet for å betjene stedene jernbanen gikk gjennom, siden oppgaven var å sørge for billetter for de reisende, evt. reisegods, og godsforsendelser. Den samme funksjonen hadde også jernbanestasjonene, men da disse i tillegg hadde som oppgave å sørge for sikker toggang, dvs. kryssing av tog på enkeltsporet bane, ble stasjonene plassert ut fra et behov for en rimelig jevn spredning for togframføringens del. Var det behov for å ekspedere reisende og gods utover det stasjonene klarte, ble stoppestedene plassert mellom stasjonene der det var mest hensiktsmessig for å betjene befolkningen og næringslivet. I tettbygde strøk kunne det derfor være flere stoppesteder mellom stasjonene. På jernbaner med store avstander mellom stasjonene på grunn av liten togtrafikk, kunne man også finne stoppesteder i mer grisgrendte strøk.

I Hallingdalen langs Bergensbanen finner man mange eksempler på stoppesteder anlagt mellom stasjonene: Rallerud, Austvoll, Kolsrud, Bergheim, Liodden, Svenkerud.[3]

I nedgangstider og rasjonaliseringstider var stoppestedene utsatt for å bli avbemannet. Stoppestedet endret da gjerne status fra stoppested til holdeplass, dvs. at togene fortsatte å stoppe der, men man måtte ordne med billett og reisegods på toget. Fraktgods ble det ikke mulig å få ekspedert på stedet lenger, men hele vognlast kunne ofte ordnes dersom stoppestedet hadde eget spor for godsvogner, og det gikk godstog på banen som plukket opp og satte ut enkeltvogner («arbeidende godstog»). Noen få stoppesteder ble oppgradert til stasjon dersom avstanden mellom kryssingsstedene var blitt for lang. I dag er slike fjernstyrte, og stoppestedets opprinnelige utstyr anvendes ikke. I praksis er det derfor ikke lenger noen kobling mellom det opprinnelige stoppestedet og den fjernstyrte stasjonen, utover navnet på stedet.

Fra 13.12.2009 fikk Nationaltheateret, Vikingskipet, Melhus skysstasjon, Marienborg, Skansen og Innherred sykehus betegnelsen stoppested i forbindelse med innføring av Togframføringsforskriften.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Jernbaneverket (2015). Strategisk rammeverk for stoppesteder. Dokumentasjonsrapport. Lastet ned fra https://proing.opm.jbv.no/wiki/_media/strategisk_rammeverk.pdf
  2. ^ Bjerke, T: & Holom, F. (2004). Banedata 2004. Hamar/Oslo: Norsk Jernbanemuseum og Norsk Jernbaneklubb. s. 28-29
  3. ^ Bjerke, T: & Holom, F. (2004). Banedata 2004. Hamar/Oslo: Norsk Jernbanemuseum og Norsk Jernbaneklubb. s. 162-166