Sterktroende
Sterktroende er en kristen sekt som var i opposisjon til haugianerne. Den ble til på Sørvestlandet midt på 1800-tallet, da den ble ledet av Knud Spødervold (1791-1848), en bondesønn fra Bjerkreim. Spødervold var kjent for sine store bibelkunnskaper. I 1848 ga han ut en bok som på folkemunne ble kalt «Knudabogjæ». I boka redgjorde han for sitt syn og sin bibeltolkning.
Spødervold kritiserte Hans Nielsen Hauge for å være for opptatt av gjerningenes betydning. Spødervold betonte troen og rettferdiggjørelsen i stedet for boten og helliggjørelsen. Spødervold hevdet at «det er umulig for et Guds barn å falle ut av sin nådestand».
De sterktroende har blitt oppfattet som strenge, i tillegg oppfattet som ekskluderende overfor de som står utenfor. De holder seg til eldre kirkeskikk og salmer.[1][2][3]
«Lomelendinger» og «perande»[rediger | rediger kilde]
Retningen eksisterer fremdeles i Kristiansand og i Egersundsområdet, under det offisielle navnet Samfundet, men er splittet i flere retninger. En av retningene ble kalt «lomelendinger» etter sin leder i 1880-årene, Bernt B. Lomeland. En annen retning er «perande» etter Per Gravdal. [4].
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Daniel Thrap (1892). Knud Spødervold og de stærk troende. Kristiania: Th. Steens Forlagsexpedition.
- ^ Welle, Ivar (1953). Hvem tror hva? religiøse samfunn og retninger i Norge. Oslo: Indremisjonsforlaget. s. 167-170.
- ^ «Sterktroende». Store norske leksikon.
- ^ Grødeland, Svein (1990). Dei sterktruande: om Lomelendingane, Perane og Larsane. Stavanger: Dreyer bok. ISBN 8270962511