Stemme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Se også Valg

Stemmen er den mest umiddelbare uttrykksformen for et menneskenes tanker eller følelser, og er allerede fra fødselen et meget egnet virkemiddel til kommunikasjon mennesker imellom, gjennom skrik, sukk, tale, sang, rop, gråt, jammer m.m.

Anvendelse[rediger | rediger kilde]

Bruken av stemmen er både bevisst og ubevisst, der den bevisste delen utgjør en formulering av ord på ulike språk som etter brukerens beste evne uttrykker hva vedkommende ønsker å meddele, og den ubevisste delen gjennom stemmeklang og varierende lydstyrke viser hvilken følelsesmessig tilstand vedkommende befinner seg i. Den «ubevisste delen» brukes til tider bevisst for å understreke et poeng eller i humoristisk øyemed for å motsi seg selv. Hvis det oppstår en uforståelig motsetning mellom stemmens klang og ordenes mening, oppfatter vi det som dobbeltkommunikasjon.

Vi bruker også betegnelsen «indre stemme» og å «gi sin stemme» – altså «stemme på noe eller noen» under et valg. I et ensemble eller orkester brukes «stemme» for å indikere et enkelt instrument eller en instrumentgruppe som spiller de samme tonene (f.eks. en «fiolinstemme») og før man spiller musikk sammen «stemmer» man instrumentene etter en avtalt kammertone for å kunne intonerere riktig og lage harmonier i fellesskap.

Menneskestemmens oppbygning[rediger | rediger kilde]

Stemmen dannes ved at stemmeleppene lukkes og at luft deretter presses gjennom stemmebåndene slik at de vekselvis åpnes og lukkes og at luften dermed slipper gjennom i svært kortvarige støt (mellom noen hundre og opp til flere tusen ganger pr. sekund). Frekvensen av disse luft-støtene danner tonehøyden – barn og kvinnestemmer har vesentlig raskere frekvens enn mannstemmer og klinger derfor «lysere».

Stemmenes faser[rediger | rediger kilde]

Den vanlige stemme deles inn i tre hovedfaser:

  1. Stillefase. Her produseres utkastet til en gitt lyd som fastsettes av signaler fra hjernen. Stemmebåndet stiller seg inn for å forberede den ønskede lyden.
  2. Driftsfase. I denne fasen blåses luften gjennom stemmebåndene, som settes i bevegelse.
  3. Utdriftsfase. Her forsterkes lyden i svelget, munnen og nesehulen og formes med tungen, tennene og leppene og slynges ut i luften.

Variasjoner i stemmer[rediger | rediger kilde]

Stemmeleiet kommer først og fremst an på stemmebåndenes størrelse. Når puberteten inntreffer vokser ofte «instrumentet» svært mye på kort tid og man gjennomgår et såkalt «stemmeskifte», noe som kan være en plage for den som gjennomgår dette – særlig for vordende menn med mørke stemmer er stemmeskiftet åpenbart. Stemmens tonehøyde er først og fremst avhengig av spenningen i stemmebåndene, økt spenning fører til flere luftstøt pr. sekund og dermed en «lysere» tone. Stemmens lydstyrke bestemmes av luftmengden som passerer stemmebåndene og hvor stort utslag stemmebåndssvingingene har. Mere luft og større utslag gir kraftigere tone.

Historisk perspektiv[rediger | rediger kilde]

Gjennom vår historie har stemmen hatt tusenvis av forskjellige anvendelser og formål. I eldre kulturer har stemmen vært essensiell for å overlevere informasjon, kultur og historie til den neste generasjon. I vårt samfunn har skriftkulturen en vesentlig plass, men stemmen er fremdeles en av de viktigste og mest presise måter å kommunisere på – gjennom ord, lydstyrke og klang.

Stemmen som formidler[rediger | rediger kilde]

Stemmen har en sentral plass i en lang rekke kunstformer – film, teater, konsert, musikal, opera, operette, i radio og fjernsyn og på plateinnspillinger. Stemmen kan også brukes som utgangspunkt for Elektronisk musikk. Utøvere bruker svært mye tid på å lære seg å kontrollere stemmens omfang, klang og lydstyrke og undersøke hvodan man med ulik stemmebruk kan kommunisere på en mer intens og mangefassetert måte.

Sang[rediger | rediger kilde]

I sang følger stemmen et bestemt musikalsk og rytmisk mønster, tilpasset ordenes innhold. Sangen kan være improvisert eller gjengi en komposisjon.

Stemmekategorier[rediger | rediger kilde]

Man deler gjerne menneskestemmene i 6 grupper:

  • Tenor – høy mannsstemme
  • Baryton – normal mannsstemme
  • Bass – dyp mannsstemme

Menn som er flinke til å synge i falsett, kalles kontratenor. De synger i som oftest det samme stemmeleiet som en dyp kvinnestemme (alt).

I tidligere tider fantes det også kastratsangere, dvs. gutter som fjernet kjønnskjertlene før stemmeskiftet, slik at strupehodet ikke vokste og at de dermed beholdt den lyse stemmen gjennom hele livet. De kunne synge i samme stemmeleie som høye kvinnestemmer (sopran) og var meget etterspurt i Europa på 1600- og 1700-tallet.

Sangtyper i operasammenheng[rediger | rediger kilde]

Innenfor opera kategoriseres stemmer gjerne i «stemmefag». Gjennom tidene har det utviklet seg ulike «typer» innenfor repertoaret som har noen fellestrekk, og det har dannet grunnlaget for denne inndelingen. Bruken av «fag» gjør det f.eks. enklere å besette en en rolle med en passende sanger.

Høytlesning[rediger | rediger kilde]

Høytlesning benyttes i litterære sammenhenger, der innholdet i teksten blir gjengitt ved å anvende stemmens klangvariasjonsmuligheter på en meningsfull måte.

Taler og foredrag[rediger | rediger kilde]

Det samme gjelder for undervisning, i taler og foredrag m.m.

Se også[rediger | rediger kilde]