Stålstrengsgitar
Stålstrengsgitaren, også kalt den amerikanske gitaren, (engelsk: steel-string eller flat-top) er en moderne variant av den klassiske gitaren, og er ofte den typen gitar man snakker om når man kun sier akustisk gitar. Stålstrengsgitaren brukes mye som akkompagnement til ulike typer popmusikk, country (westerngitar), folkemusikk og visesang.
Den har som hovedregel en større og kraftigere kasse enn den klassiske gitaren, og en smal hals som er forsterket av en truss rod. Stålstrengene gir en skarp og høy lyd, og den store kassen gir en kraftig projeksjon av denne, som gjør at den egner seg godt som akustisk akkompagnement til allsang.[1]
Historie[rediger | rediger kilde]
Mange gitarmakere jobbet med å få mer lyd ut av gitaren, og flere har sannsynligvis jobbet parallelt med løsninger vi ser i dag. Rundt år 1900 begynner stålstrenger å dukke opp i gitarproduksjonen, en detalj som sies å være utviklet i USA. Stålstrengsgitaren har derfor også blitt kalt den amerikanske gitaren, og mye av æren for kassegitaren slik vi kjenner den, med X-bracings og ståstrenger gis til Christian Frederick Martin og hans etterfølgere i gitarbyggerfirmaet han grunnla. I tillegg til å vare lenge, var stålstrenger også mye billigere enn datidens «nylonstrenger» som var laget av tarm, og tilgangen var også enkel, ettersom man samtidig produserte store mengder ståltråd til nybyggeres inngjerding av landområder.[2][3]
Man klarte ikke med det samme å løse problemet med den ekstra byrden det ble for gitarhalsen å holde det økte spennet. Rundt 1920 utviklet man et spenningsstag, truss rod, som kunne stabilisere halsen.[4]
Typer[rediger | rediger kilde]
Stålstrengsgitaren deles opp i fire hovedtyper ut fra sin størrelse; parlor, 000, dreadnought og jumbo, men finnes i et stort antall variasjoner. Det er også stadig vanligere med cutaway, hvor man tar bort den ene «skulderen» på gitarkassen for å gi lettere tilgang til båndene høyt på gripebrettet.
Et utvalg:
Parlour[rediger | rediger kilde]
Parlourgitar, Grand Concert eller 00 («double-oh») er alle navn på gitaren som ligner mest på den klassiske i fasong og størrelse, og stammer også direkte fra denne. Det er en nett liten gitar som lager mindre lyd akustisk, og egner seg derfor best i små rom (jfr. parlour, 'salong', 'selskapslokale'). På engelsk benyttes også navnet parlor.
000[rediger | rediger kilde]
000-gitaren («triple-oh»), eller Grand Auditorium, er svært lik parlourgitaren, men litt større og dypere, og en videreutvikling av den for å fungere i større rom. Eric Claptons signaturgitar fra C.F. Martin er en typisk 000-gitar.[5]
Dreadnought[rediger | rediger kilde]
Dreadnought («våghals») ble oppkalt etter slagskipet Dreadnought på grunn av sin kilelignende fasong med nesten ingen innsvingning. Kassen er stor og dyp og projiserer mye lyd. Fasongen ble utviklet av C.F. Martin i 1916, og de to første modellene D-1 og D-2 kom i serieproduksjon i 1931. I våre dager er dette den vanligste stålstrengsgitaren, og den finnes med små variasjoner som rette eller runde skuldre og cutaway. Gibsons Hummingbird er en typisk Dreadnought.[6]
Jumbo[rediger | rediger kilde]
Jumbo er den største av stålstrengsgitarene. Den ble utviklet av Gibson, og designet for å gi en enda større og dypere tone enn de tidligere modellene, og dermed konkurrere med Dreadnought som konsertgitar. De aller fleste større gitarprodusenter tilbyr i dag minst en versjon av denne. Gibson J-200 og Martin J-40 er typiske jumbogitarer.
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ «Acoustic Guitar Buying Guide». Nettstedet sweetwater.com. Besøkt 5. november 2015.
- ^ «Brief history of the steel-string guitar». guitar-maker.com. Besøkt 6. november 2015.
- ^ «Tracking The Steel String Guitars Evolution Pt. 1». premierguitar.com. Besøkt 6. november 2015.
- ^ «A History of the Guitar Truss Rod and How it Works». blog.graphtec.com. Arkivert fra originalen 17. november 2015. Besøkt 16. november 2015. «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 17. november 2015. Besøkt 27. november 2015.
- ^ «Martin 000-28EC». Nettstedet martinguitar.com. Besøkt 7. november 2015.
- ^ Ken Achard (1990). History and Development of the American Guitar. The Bold Strummer Ltd. s. 13–14. ISBN 0-933224-18-4. Besøkt 5. november 2015.