Sporveisstreiken i 1970

Sporveisstreiken i Oslo i 1970 var en arbeidskonflikt som varte fra 19. oktober til 3. november. Streiken omfattet 1200 ansatte i Oslo Sporveier, og lammet om lag 70 prosent av kollektivtransporten i byen. Aksjonen ble gjennomført som en «ulovlig» eller «vill» streik.

Aksjonen fikk store oppslag i media. Streikelederne Bjørgulv Froyn og Henry Stokmo og flere av de aktive i streiken var knyttet til ml-bevegelsen, og avisene hevdet «SUF» sto bak.

Bakgrunnen for konflikten

Bakgrunnen for streiken var en langvarig misnøye med lønns- og arbeidsforhold. På vårparten 1970 signaliserte de sporveisansatte sin holdning ved å gjennomføre en halv dags streik. Men de ordinære tarifforhandlingene ga ikke et resultat de ansatte var særlig fornøyd med, og arbeidernes aksjon ble raskt stemplet som ulovlig, både av Norsk Kommuneforbund og av Oslo Sporveisbetjenings Forening.

Dette førte til reaksjoner på foreningens årsmøte. Der ble størstedelen av ledelsen skiftet ut, og erstattet med nye tillitsvalgte som ønsket en hardere linje overfor arbeidsgiveren.

Sporveisarbeiderne ønsket endringer i tjenesteplan og mindre ubekvemme arbeidstider. Særlig var mange misfornøyd med de såkalte «delte skift», en ordning som innebar at man måtte jobbe noen timer på formiddagen, for så å komme tilbake og jobbe noen timer i ettermiddagsrushet. Det siste året hadde man også drøftet driftsbonus knyttet til overgangen til enmannsbetjente vogner – uten resultater.

«Bøyer oss ikke for Arbeidsretten»

Da streiken ble vedtatt organiserte man aksjonen med tanke på at den ville bli stemplet som ulovlig, på siden av det vanlige fagforeningsapparatet. Foreningsformannen Froyn og to av styremedlemmene la ned sine verv, og gikk inn i en nyvalgt streikekomite. Som streikeleder erklærte Froyn offentlig at man ikke ville bøye seg for Arbeidsretten, dersom de streikende ble dømt tilbake på jobb uten resultater.

Formannen i Kommuneforbundet, Arne Born, rykket også ut. Han proklamerte imidlertid at han oppfattet streiken som et angrep på toppene i fagbevegelsen, og hevdet streiken ble gjennomført uten at alle forhandlingsmuligheter var prøvd.

Konflikten ble brakt inn for Arbeidsretten. Under behandlingen ble det foreslått at konflikten skulle legges fram for en suveren voldgiftsnemnd. Streikekomiteen avslo forslaget, og forlot møtet.

Økonomisk press

Siden aksjonen var ulovlig fikk ikke betjeninga vanlige streikebidrag fra egen fagforening. I streikens første fase forsøkte Oslo Sporveier å utnytte dette, og holdt tilbake opptjent lønn for siste periode.

De streikende svarte ved å innkalle til stormøte med ektefeller, et møte der også ledelsen i Kommuneforbundet var til stede. Et forslag om å avbryte streiken ble avvist med 606 mot 193 stemmer. Avstemningen skjedde skriftlig.

Dagen etter, på streikens femte dag, marsjerte nær 1000 i demonstrasjon til Oslo Sporveiers kontorer på Tøyen og krevde lønningene utbetalt. Arbeiderne hadde om lag 850 000 til gode. Men de hadde også rundt 2 millioner i sporveisveskene. I pressa ble det spekulert i om de rett og slett ville ta av billettpengene dersom de ikke fikk lønningene. Sporveisdirektøren truet i VG med at det i så fall ville ble sett på som rent underslag.

Først på streikens niende dag – og etter henvendelse fra ledelsen i Kommuneforbundet – gikk kommunens lønnsutvalg med på å utbetale lønningene. Etter hvert fikk også de streikende mye støtte i form av innsamlede midler.

Resultatet av streiken

Siden kollektivtransporten i hovedstaden sto stille bygget det seg opp et press for å finne en løsning. Derfor fortsatte forhandlingene mellom forbundet og Oslo Sporveier.

De ansatte fikk til slutt innfridd en rasjonaliseringsbonus på 1000 kroner. Samtidig fikk de løfter om at det skulle nedsettes en komite for å jobbe gjennom de andre kravene. Etter å ha fått skriftlige garantier vedtok betjeningen enstemmig å avslutte streiken.

Arbeidsretten kom med sin dom etter at streiken var slutt. Retten fant streiken ulovlig.

Politiets overvåkningstjeneste kartla hvilke personer som var sentrale blant de streikende, enten som medlemmer av streikekomiteen eller på annet vis. På dette grunnlag registrerte overvåkingstjenesten 13 av de streikende i sine arkiver.

Kilder

• Øystein Hølleland: Perspektiver på et sporskifte. Artikkel i boka Bare trøkk på... Fem emner fra hundre års aktivitet. Oslo Sporveisbetjenings Forening 1894–1994 (redaktør: Paal Iversen), Oslo Sporveisbetjenings Forening (1994) ISBN 82-993242-0-3
• Arnstein Hølmebakk: Side 172 – 179. Ingen søndagsskole, Norsk Kommuneforbund (2010) ISBN 978-82-997063-1-5
• Arnfinn Malme: Sporveisstreiken. Artikkel i PaxLeksikon. Pax Forlag, Oslo (1981)

Eksterne lenker

• Beskrivelsen av konflikten på nettsidene til Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Autoritetsdata