Hopp til innhold

Slik talte Zarathustra

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
For musikken av Richard Strauss, se her
Slik talte Zarathustra : en bok for alle og ingen
orig. Also sprach Zarathustra
Forfatter(e)Friedrich Nietzsche
SpråkTysk
Tilblivelse1883
SjangerFilosofisk roman
Utgitt1885

Slik talte Zarathustra (tysk: Also Sprach Zarathustra, 1883–1885) med undertittelen «en bok for alle og ingen», er den tyske filosofen Friedrich Nietzsches mest kjente bok, og den han regnet som sin viktigste.[1]

Boken er blant annet kjent for sin fortellerstil, som utgjør et slags filosofisk eventyr med en skrivemåte som ofte kan minne om Det nye testamente og De Platoniske dialoger og til tider om før-sokratiske arbeider i stil og bruken av naturfenomener til fortelling og forklaring. Den rommer mange henvisninger til vestlige litterære og filosofiske tradisjoner, og bidrar dermed samtidig til en forklaring på disse tradisjonene og problemene omkring dem. Skikkelsen Zarathustra holder taler om filosofiske emner, løselig bygd opp omkring en skildring av hvordan han utvikler seg og hvordan ideene hans blir mottatt.

Bokens flertydighet og paradoksale natur har bidratt til at den ble mottatt med begeistring av publikum, men også gjort den lite egnet for strengt akademisk arbeid og analyse; Also Sprach Zarathustra var derfor lenge et lite påaktet emne for forskere, inntil Nietzsche og hans ukonvensjonelle stil, som ikke skiller mellom filosofi og litteratur, i andre halvdel av 1900-tallet igjen ble gjenstand for utstrakt interesse.[2]

Den inneholder versjoner av Nietzsches begreper om den evige gjenkomst, viljen til makt og Guds død, og Nietzsche nevner for første gang Übermensch (Overmennesket), temaer som senere kom til å prege bøkene hans.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]


Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Nietzsche, Friedrich: Slik talte Zarathustra i kapittelet «Hvorfor jeg skriver så gode bøker» i Ecce Homo, 1888.
  2. ^ Behler, Ernst: Nietzsche in the Twentieth Century i The Cambridge Companion to Nietzsche, Magnus and Higgins (red), Cambridge Univ. Press, 1996, ss. 281-319