Overmennesket

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Overmennesket (tysk: Übermensch) er et filosofisk begrep skapt av den tyske filosofen Friedrich Nietzsche1880-tallet i verket Also sprach Zarathustra. Overmennesket er knyttet til Nietzsches tro på menneskets iboende metafysiske kraft, eller vilje til å søke makt gjennom å utnytte verdens viljekvanta. Der ansamlingen av slike viljekvanta er vellykket oppstår også de sterke overmennesker.

Overmennesket oppsto fordi Gud, ifølge Nietzsche som var en prestesønn, var død. Gud kunne ikke lenger være menneskehetens moralske fyrtårn. Men, selv om Gud var død må livet fortsatt ha en mening. Derfor må de moralske verdiene som Gud sto for erstattes. Overmennesket har en kjærlighet til livet og naturen.

Overmennesket har ikke rett til å herske over andre mennesker, men hans søster, Elisabeth Förster-Nietzsche, som var anti-semitt og medlem av NSDAP, skapte etter Nietzsches død et bilde av hans verker som passet inn i den nasjonalsosialistiske ideologi. Overmennesket som begrep ble en hjørnestein i denne ideologien, men nazismen tok ikke til seg alt i Nietzsches filosofi, blant annet det faktum at Nietzsche var en helhjertet motstander av anti-semittisme.


I nazismens ideologi klassifiseres jøder og slavere som untermensch i motsetning til «herrefolket». Disse skulle primært utryddes eller, om nødvendig, benyttes som slavearbeidere. Hitler og Goebbels sammenlignet dem med «kaninfamilier» eller «upåvirkelige dyr», som gikk på «tomgang» og var «uorganiserte», og bredte seg som «en bølge av smuss».[1]

Oppfatningen at slaverne var undermennesker var utbredt i tysk folkekultur og særlig en holdning som kom frem i forhold til polakker. Denne oppfatningen hadde omfattende støtte, selv etter krigen.[2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ David Downing: Sealing Their Fate, side 49
  2. ^ Czeslaw Milosz: Native Realm: A Search for Self Definition, side 132