Slaget ved Wijnendale

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Slaget ved Wijnendale var et slags i den spanske arvefølgekrigen utkjempet den 28. september 1708 nær Wijnendale i Flandern, mellom en alliert styrke som beskyttet en konvoi for Beleiringen av Lille i 1708 og styrker fra Frankrike og Spania. Det endte med en seier for de allierte, noe som bevirket at de kunne ta Lille.

Opptakt[rediger | rediger kilde]

Etter den store seieren i slaget ved Oudenaarde (11. juli 1708), valgte Marlborough og prins Eugene av Savoie å beleire Lille. Men Lille var særdeles godt forsvart av moderne festningsverk utformet av Vauban med en garnison på 16 000 mann. Den allierte beleiringen gikk ikke så godt som planlagt og de manglet ammunisjon. For å gjøre ting verre hadde forsyningslinjene fra øst blitt avskåret av franskmennene, så den eneste gjenværende forsyningslinjen var med skip fra England til havnen i Oostende, om lag 75 km fra Lille.

Marlborough bestilte de nødvendige varene til Oostende med skip og en stor konvoi på 700 vogner ble organisert fra Oostende og videre til Lille Konvoien var vernet av 6 000 infanterister og 1 500 kavalerister kommandert av generalmajor John Richmond Webb.

Kommandanten for den franske garnisonen i Brügge, Comte dere la Mothe, fikk melding om konvoien og samlet en styrke på 22 til 24 000 mann mot Wijnendale for å hindre konvoien.

Slaget[rediger | rediger kilde]

Slagplanen for slaget ved Wijnendale (1708) trykt av Eugène Henri Fricx i Brussel
En grav i Sint-Walburga-kirken i Brügge til Michael Ceva Grimaldi, en spansk offiser fra Napoli som mistet livet i slaget, 30 år gammel.

Webb var klar over den fremrykkande franske arméen og visste at det var umulig å unngå en konfrontasjon. Han la så en plan for å kompensere for den talmessige ulempen han hadde. Ved å benytte skoglandskapet rundt Wijnendale, benyttet han et åpent område med skoger og hekker på begge sider. Han plasserte soldatene sine i to lange linjer, som lukket dette åpne området. Senere ble en tredje linje satt opp med forsterkinger fra Oudenburg. Samtidig, bak disse linjene, holdt konvoien langsomt frem mot Lille.

Mens Webb satte ut soldatene sine, drev den prøyssiske generalen Carl von Lottum, med bare 150 kavalerister, småtrefninger med den kommende franske arméen, og gav Webb verdifull tid, og hindret dermed la Mothe å samle informasjon om terrenget og planene til de allierte.

Da de la Mothe nådde frem til det åpne området ventet han en lett seier, og satte ut arméen sin som ventet. Mellom kl. 16 og 17 åpnet det franske artilleriet ild. Da de la Mothe så at virkningen på fienden var små, ga han ordre til infanteriet om å rykke fremover. Den store franske styrken ble hindret av det smale terrenget og ble hardt berørt av ild fra den allierte førstelinjen som holdt stand. Da ga Webb ordre til de prøyssiske, hannoveranske og nederlandske regimentene som lå gjemt i skogen på begge flanker, om å åpne ild. Tross i store tap, gav de la Mothe ordre om et nytt angrep som til slutt ble presset tilbake av den allierte førstelinjen. Ved hjelp av den andre linjen og kontinuerlig ild fra flankene, ble franskmennene stoppet og måtte trekke seg tilbake og forlate slagmarken.

Da slaget var så godt som vunnet, gikk det allierte kavaleriet kommandert av William Cadogan til slagmarken. Han ble sendt fra Lille av Marlborough, som var uroet for konvoien.

Ettervirkning[rediger | rediger kilde]

Tapene etter det to timer lange slaget var store: 3 000 til 4 000 franskmenn og spanjoler ble drept eller skadet. De allierte mistet 900 mann som enten mistet livet eller ble skadet.

Konvoien nådde Lille intakt den 29. september, og beleiringen kunne fortsette. Tre uker senere, den 22. oktober, kapitulerte byen.

Av politiske årsaker ga Marlborough først William Cadogan æren for seieren, som også tilhørte Whig-partiet. Men Webb fikk siden den hele æren og ble takket av parlamentet for handlingen sin. Året etter ble han forfremmet til generalløytnant. Av denne årsaken fikk Marlborough Toryene mot seg i fremtiden.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Winston S. Churchill, Marlborough: His Life and Times Book Two, The University of Chicago Press, 2002, Chap. XXVI: Wynendael.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]