Slaget ved Saint-Aubin-du-Cormier

Slaget ved Saint-Aubin-du-Cormier
Konflikt: Den bretonske selvstendighetskrig 1487-1491
Dato 28. juli 1488 Sted Saint-Aubin-du-Cormier ( Ille-et-Vilaine ) 48°15'37"N 1°23'51"V Resultat Avgjørende seier for den franske hæren
Stridende parter
Frankrikes kongelige hær	Bretagne med støtte av flere adelige inkludert hertugen av Orléans
Kommandanter og ledere
Ludvig 2. av Tremoile	Marskalk av Rieuxes, hertugen av Orleans etc.
Styrker
15 000 mann	11 500 mann
Tap
1 500 falne	5000 til 6000 falne

Slaget ved Saint-Aubin-du-Cormier fant sted den 28. juli 1488 mellom hæren til kong Karl VIII av Frankrike og styrkene til hertug Frans II av Bretagne og hans allierte. Slaget endte med seier for kongemakten og gjorde slutt på aristokratiets opprør mot den mindreårige kongen og hans regent Anne av Frankrike (også kjent som Anne de Beaujeu) som var kongens eldre søster.

Slaget var ikke bare et oppgjør mellom adelskapets øverste maktpersoner og kongen av Frankrike, det var også en kamp om Bretagnes selvstendighet, idet hertug Frans II av Bretagne forsøkte å begrense den kongelige maktsentraliseringen i det franske kongedømmet. Slaget var begynnelsen på slutten for Bretagnes selvstendighet i middelalderen ved at nederlaget ledet til svekkelse av den bretonske posisjonen over tid.

Bakgrunnen

Bretagne under hertug Frans II hadde opplevd en storhetstid da det kom til en mindre oppstand blant bretonske adelige som fikk støtte av folkemengden. Disse var rasende på vanstyret i statsadministrasjonen og i mars 1487 kalte 60 adelige på hjelp fra regenten Anne av Frankrike. Regenten styrte på vegne av sin bror Karl VIII. Regenten var allerede i strid med de fleste fyrster i Frankrike, og Frans II var en av disse. Regenten, eller hennes rådgivere, så derfor en anledning til å fjerne en motstander og sendte inn en hær som plyndret seg gjennom Poitou, deretter inn i Bretagne.

Hæren støtte på hardere motstand enn ventet og måtte oppgi beleiringen av Nantes den 6. august 1487 da de fikk informasjon om at en hær fra Dunois var på veg. Den franske hæren etterlot seg garnisoner i flere byer inkludert Saint-Aubin-du-Cormier. Det neste året, i mars 1488, vendte hæren tilbake, nå med italienske og sveitsiske leietropper. Den 1. juni ble det våpenhvile som varte fram til 9. juli, deretter (19. juli) tok den franske hæren Ferns slik at en allierte bretonsk-fransk hær til gjengjeld besluttet å erobre Saint-Aubin-du-Cormier.

Slagoppstillingen

Den 28. juli 1488 hadde den bretonske hertug Frans II nådde fram til Saint-Aubin-du-Cormier hvor den franske kongshæren hadde ankommet med 15 000 mann hvorav 5 000 var sveitsere og noen få hundre var italienerne under ledelse av Ludvig II av Tremoille.

Frans II gav kommandoen til marskalken av Rieuxes som ledet 11 500 mann hvorav 7 000 bretonere, 2 500 gascognier og bearnaiser samt 1 000 aragonesere fra Spania, 800 landknekter og 300 engelskmenn samt et artilleri som var underlegen det franske artilleriet.

Slaget

Den allierte hæren besto av en tynn rekke trente soldater først, venstre fløy under marskalken, senteret under Alain av Albret og høyre fløy var avsatt til å støtte artilleriet bakerst. Marskalken fikk malt et rødt kors på de 1 000 bretonske bueskyttere blant de trente soldatene sammen med tre hundre engelskmenn for å spre panikk i de franske rekkene, men denne planen kunne bare ha lyktes om den franske kongshæren ble angrepet midt i forberedelsene.

Av en uforklarlig årsak lot bretonerne være å angripe selv om begge parter duellerte med hverandre med kanonskyts i lang tid mens Ludvig II av Tremoille fikk tid til å sette sin egen hær i tre slagordener og dermed være klar for kamp. Først da valgt bretonerne å angripe.

Angrepet rammet den franske høyre flanken med hissige angrep som brøt inn i rekkene, men idet man skulle utnyttet bresjen fulgte ikke landknektene de gitte ordrene og kom ved en feil ut foran det franske artilleriet som påførte dem store tap slik at italienske rytterne stormet inn og feidet dem til side. Deretter red de videre inn i de bretonske rekkene som kollapset da fremstøtet omringet dem på tre kanter.

Etter fire timer med blodige kamper var 5-6 000 bretoner og allierte falt mot 1 500 falne hos den franske kongshæren som nå dominerte slagmarken.

Etterspillet

Frans II måtte akseptere Le Verger-traktaten den 19. august 1488 som formelt avsluttet krigen. Han måtte tillatte sin datter Anne av Bretagne å bli holdt som gissel hos den franske tronen. Hertugen av Orléans, den fremtidige Ludvig VIII av Frankrike, ble holdt i egen varetekt.

Allerede i september 1488 døde Frans II og etterlot seg kun et eneste barn, den 11 år gamle Anne av Bretagne. I strid med kongens ønske giftet hun seg med keiser Maximiian I av det tysk-romerske rike i desember 1490, og deretter ble Bretagne okkupert.

Hundreårskrigen var på dette tidspunkt ikke formelt avsluttet slik at kong Henrik VII av England blandet seg inn i krigen med 6 000 mann i februar 1489, deretter juli 1490, og siden 1492 med 26 000 mann. Dette løste seg da Anne av Bretagne måtte annullere sitt ekteskap med keiseren i desember 1491 for så å gifte seg med kong Karl VIII som deretter gikk inn i forhandlinger med Henrik VII.

I skyggen av slutten på den bretonske selvstendighetskrigen og kongemaktens seier over adelsstanden, opphørte endelig hundreårskrigen helt i 1492. Med Ètaples-traktaten ble 39 år med ufred og politiske motsetninger avsluttet mellom Frankrike og England.