Slaget ved Gross-Jägersdorf

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Kart over slagmarken


Slaget ved Gross-Jägersdorf (30. august 1757) ble en seier for den russiske styrken under feltmarskalk Stepan Fedorovitsj Apraksin over en mindre prøyssisk styrke kommandert av feltmarskalk Hans von Lehwaldt, under sjuårskrigen.


Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Den russiske arméen på 70 000-75 000 mann under feltmarskalk Apraksin tok Memel etter fem dager med bombardement og benyttete festningen her som place d'armes da han invaderte Øst-Preussen. Apraksin, som var forsiktig og manglet krigserfaring, var motvillig til å sende troppene sine ut på slagmarken. Istedenfor marsjerte han til Wehlau, som ventet, og ga ordre om å krysse elven Pregel nær landsbyen Gross-Jägersdorf. Russerne satte de omliggende landsbyene i brann for å skjule hva de drev på med.

Slaget[rediger | rediger kilde]

En prøyssisk armé på 25 500 mann, ledet av feltmarskalk Hans von Lehwaldt, valgte overraskende nok for den større fiendtlige arméen å gå til angrep på et korps ledet av general Vasilij Lopukhin, mens de krysset Pregel. Generalen ble stukket av en prøyssisk bajonett og døde. Da general Pjotr Rumjantsev hørte dette, tok han korpset sitt, pløyde gjennom et kratt og gikk til å Angrep på høyreflanken til det prøyssiske infanteriet. En annen del av arméen gikk til angrep på baktroppen av arméen til Lehwaldt.

Prøysserne trakk seg noe tilbake og de sentrale delene av den russiske arméen kom seg fra sjokket etter det første angrepet og gikk til motangrep. Kalmyk-kavaleriet og don-kosakkene på den prøyssiske venstresiden lot som om de gjorde retrett for å fange prøysserne som fulgte etter under kraftig artilleriild.

Ettervirkning[rediger | rediger kilde]

Mot slutten av dagen ble det klart at russerne hadde vunnet slaget og prøysserne måtte forlate slagmarken som tapere. Østerrikerne som var til stede i den russiske arméen rapporterte til bake til Wien om at det var «det blodigste slaget på 1700-tallet». Prøysserne tapte 5 000 mann og russerne 5 400 mann.

Selv om Fredrik II av Preussen gav røyken fra de brennende landsbyene for tapet, fordi den gjorde det vanskelig å skille venn fra fiende, sån skyldtes tapet til arméen, at prøysserne ikke var god nok i lange bajonettkamper. Dette merket russerne seg også og tok stor bruk av dette i det kommende slaget. Etter seieren ble det forventet fra de fleste hold at Apraksin skulle kjøre over hele Øst-Preussen, men den forsiktige generalen stoppet fremrykkingen ved Königsberg og trakk seg så tilbake til Russland, visstnok for å støtte Peter III som arving til tronen. En annen forklaring på retretten hans var en koppeepidemi som berørte den russiske arméen, sørlig kalmykkene. Langt flere av soldatene døde av epidemien enn i selve slaget.

I 240-årsfeiringen til minne om den russiske seieren, ble et panoramamaleri av slaget satt opp ved Friedlandporten i Kaliningrad. Slaget blir også mintet den russiske rubelen.


Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]